Stoner og den perfekte roman


John Williams’ «Stoner» (1965) har blitt beskrevet som en perfekt roman. Hva en slik hyllest egentlig betyr er ikke godt å si, men det jeg antar at anmelderen mente, var at det ikke er mulig å tenke seg hvordan «Stoner» skulle kunne forbedres — at den ikke inneholder noen såkalte «feil». Jeg leste denne anmeldelsen før jeg fikk sjansen til å sette meg ned med Williams’ bok, noe som selvfølgelig førte til at et par speidere i min underbevissthet ble satt på ufrivillig vaktpost, på leting etter feil og mangler i denne såkalt «perfekte» romanen.


De fant ingen, ikke én eneste én. Det er selvfølgelig en mulighet, ja, heller et utvilsomt faktum, at mine grønne speiderøyne ikke alltid fulgte like nøye med i tjenesten, at de av og til ble distrahert, eller til og med sovnet. Men enten de overså noe eller ikke, så fant de altså ingenting. Betyr det at jeg må føye meg etter Dicksteins dom og innrømme at «Stoner» er perfekt?


Japanerne har visstnok et eget ord til å svare på slike spørsmål, de sier mu. Dette ordet har flere betydninger, men kan i denne sammenhengen oversettes til noe slikt som «ta tilbake spørsmålet»; Det er nemlig ikke stilt på riktig måte og et ja/nei svar vil være enten utilstrekkelig, villedende eller begge deler.


Så la oss derfor ta et steg tilbake. For det enslige premisset jeg så langt har lagt frem (feilfrihet) er naturligvis ikke nok for å kunne konkludere noe som helst om perfeksjon. Perfeksjon er ikke feilfrihet — i hvert fall ikke utenfor matematikken. For en roman er det ikke nok å være feilfri for å i det hele tatt være god. Å skrive en bok er nemlig ikke som å ta en matteeksamen, hvor man setter i gang med en hypotetisk full pott, før man (i undertegnedes eksempel) ser poengene rase vekk for hver eneste algebrøk og geometrikk-oppgave som venter i bakhold under skyttergrav a), b) og c). I litteraturen er det annerledes. Med pennen i hånden og en blank papirhaug fremfor deg starter du på null og det kan — og vil — gå både opp og ned før du når ditt siste punktum.


En må ikke ta mitt eksempel for bokstavelig. For jeg sier selvfølgelig ikke at litteraturkritikk er det samme som å gi stilkarakterer i skihopp eller kunstløp. Men denne sammenligningen illustrerer i det minste mitt poeng. Når vi kritiserer en bok både gir og trekker vi poenger — og dersom vi aldri trekker en bok for noe kan denne boken like gjerne ende opp med 999 som med null poeng totalt. En feilfri bok kan med andre ord ende opp med å være gørr kjedelig, nettopp fordi den aldri prøver seg på noen trippel axel, eller hva enn parallellen i skihopp måtte være. Og det er nettopp denne «feilen» John Williams’ feilfrie bok kanskje kan sies å begå. Den virker nemlig, fra første til siste side, som en usedvanlig trygg bok: godt konstruert og gjennomgående sikker — som en Volvo summende av gårde på en bred og oversiktlig motorvei.


Det er uunngåeligheten og den underlige følelsen av forutbestemhet som er de egentlige protagonistene i Williams’ bok. Disse er alltid på scenen, i form av William Stoner og bokens øvrige karakterer; som hver og en beveger seg over bokens vakre — men aldri for vakre — sider, som et knippe usedvanlig virkelighetstro marionette-dukker, holdt oppe av sjebnens likegyldige tråder. Det er i det hele tatt noe stoisk over Williams’ språk, og noe romersk i «Stoners» form, slik det i et av hans andre mesterverk, «Augustus» (1971) er romersk også i uttrykk.


Hvis John Williams’ mål var å skrive en lavmælt og ydmyk bok, om en lavmælt og ydmyk mann, som levde i en stadig mer høylytt og hovmodig verden, og at denne boken skulle tiltrekke seg lesere nettopp på grunn av sin ydmykhet og holde på dem gjennom sin beherskede inderlighet — selv lenge etter at boken er ferdig lest — ja, da har han lyktes. «Stoner» er nemlig nøyktig en slik bok; noe som forhåpentligvis forklarer hvorfor jeg ikke ønsker å besudle den med en så vulgær og intetsigende beskrivelse som «perfekt».


Columbia University (1921), hvor mesteparten

av handlingen i "Stoner" finner sted.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no