Svafrlamis syndefall

av T.C. Ytterbø.


Svafrlami og dvergene, av Jenny Nyström.

Slagen lå en konge stor,

som Tyrfingsverdet bar.

Blodet rant og svant i jord,

som livet gir og tar.

Voldt sin død og hvilested,

i ravners mas og jag.

Han var sin egen lykkes smed,

og skyldt sitt nederlag.


I Gardariket rådet han,

her stor hans borg og bu.

En hersker stor, en holden mann,

i hovmod stolt og slu.

Han av trolldoms dverger tvang,

et sverd i jern og ild.

Som alltid i berserkergang,

fienden felle vil.


«Tyrfing» ble det gitt til navn,

døpt i fienders blod.

Alltid kongens liv til gavn,

som sist i striden stod.

Men lykken skulle vende brått,

når dommen stod for dag.

For ubeseiret ble han slått,

i ravners mas og jag.


Blodig bryter sverd i kjøtt,

når klingen står i kropp.

Slag mot slag blir stålet støtt,

når striden elder opp.

Arngrim, kongens banemann,

tok kongens sverd i fall.

Som alltid i berserkergang,

fienden felle skal.


Slagen lå en konge stor,

I ravners mas og jag.

Lagnad lyder lovens ord,

og dommen bærer dag.

Som et jærtegn blott i bram,

var sverdet som et kall.

Han hadde trodd seg døden tam,

og hovmod står for fall.



 


(Løst basert på første del av Hervors saga).