Syklisten

av Karen Drabløs Landa.

Mann på Schwinnsykkel.


Idet jeg klikker meg inn i pedalene, sparker fra og setter av gårde nedover veien fra leiligheten sjekker jeg klokkeslettet på min Garmin Fenix.

Den viser nøyaktig 07:30.

Jeg starter økta.

Lørdag morgen, fuglekvitter, tomme gater.

Hele verden for meg selv.

I fart fisker jeg en banan frem fra baklomma, åpner den med tennene, sluker den i to-tre biter før jeg kaster skallet inn i noe buskas langs veien.

Bananen er frokosten min. Det er ikke i nærheten av nok mat før en lang sykkeltur, jeg er klar over det, men jeg rakk ikke mer, hadde ikke tid.

Det vil si, jeg tok meg ikke tid.

Jeg er nødt til å komme meg av gårde, komme meg bort, vekk herfra.

Andre hensyn må vike.

Dessuten spiste jeg så mye til middag i går at noe av den garantert ligger der og virker i systemet fremdeles. Det var en gedigen pastasalat med kylling, jeg spiste den alene, slukte den foran en intetsigende tv-serie, ville bare få kvelden til å gå så jeg kunne legge meg, sove, spole frem til i dag.

Helg, sykkeltur, lyspunkt.

Jeg jobbet sent i går, slik jeg har gjort de siste månedene.

Droppet fredagspils med kolleger, slik jeg har gjort de siste månedene.

Flere av dem stakk hodet inn på vei ut, gjentok tilbudet jeg alt hadde takket nei til flere ganger.

«Sikker på at du ikke skal være med?»

Jeg ristet smilende på hodet, nikket mot Excel-arket foran meg.

«For mye å gjøre dessverre. Neste gang.»

De spilte med, lot som de trodde meg, visste selvsagt at det samme skuespillet ville gjenta seg neste gang også.

«Ikke jobb deg i hjel da.»

«Neida, jeg logger av snart. Kos dere.»

Jeg fikk medfølende blikk, bekymrede blikk, men det var ikke mer de kunne gjøre, jeg snudde meg og lot som jeg konsentrerte meg om regnearket, blunket hardt mot skjermen for å klarne synet.

Da de var borte la jeg armene på pulten, lot hodet synke ned på dem, ble liggende slik og gispe etter luft, helt til jeg kom til meg selv igjen.

Så dro jeg hjem til leiligheten, den fryktelige, tomme leiligheten som jeg snart må få ut fingeren og selge.

Jeg lagde pastasalat og spiste foran tv-en, la meg og sov urolig, stod opp så tidlig som jeg kunne tillate meg, brukte tjue minutter på å gjøre meg klar.

Og nå, endelig, er jeg her, på sykkelen, på vei.

Vekk fra leiligheten, vekk fra byen.

Jeg følger landeveien innover mot marka, til der grusveiene og slitet starter, motbakkene.

Jeg kjemper meg oppover, hører min egen higende pust, kjenner hvordan svetten pipler frem i panna.

Det er tungt, det er vondt, men smerten er fysisk, den går over.

Sykkelen vrikker seg oppover, ett tråkk av gangen, så sakte at jeg ikke kan tro at det går fremover, før jeg til slutt snur meg og ser strekningen jeg har tilbakelagt.

Synet overrasker meg hver gang.

Og når jeg først kommer meg opp har jeg belønningen foran meg: marka, det rullende terrenget.

Det er bare meg og den milde morgenbrisen mot ansiktet.

Bare meg og den knasende grusen under meg.

Bare meg og de duggfriske blomstene i grøftekanten.

I leiligheten er jeg alene.

I marka er jeg for meg selv.

Nesten i hvert fall.

En og annen syklist møter jeg, de hilser med et kort nikk eller et vink fra styret, jeg nikker tilbake.

De fleste er gamle travere, jeg har møtt dem mange ganger, snakket med dem om vær og vind.

En av dem hilser meg velkommen da jeg tar turens første, ordentlige stopp, på en populær, åpen markahytte med utsikt.

Han er minst tjue år eldre enn meg, men tar meg i alle klatringer, slår meg på alle distanser og Strava-segmenter.

«Morgen», sier han, uttaler både r-en og g-en.

«God morgen.» Jeg nikker tilbake.

Torbjørn heter han. Eller var det Torstein, jeg er ikke sikker.

Det er ikke så viktig. Jeg vet det jeg trenger å vite om ham.

Av en eller annen grunn møter jeg ham nesten hver gang jeg kommer hit, enten det er på ski eller sykkel.

Det skjer så ofte at vi har utviklet et slags avgrenset kameratskap, som består av å spandere en kaffe eller brus på hverandre innimellom, eller sykle deler av en tur sammen.

Vi avtaler aldri å møtes, det bare blir slik.

«Kaffe?» spør han.

«Kaffe» betyr «kaffe og kanelbolle», det er hans faste kjøp på denne markahytta, selv om kona bestandig sender med ham matpakke. Matpakka består av hjemmebakt brød med makrell i tomat, et uforståelig valg med tanke på at han alltid venter i det lengste med å spise den, slik at eimen fra pålegget forsterker seg utover dagen og blir hengende igjen i lufta lenge etter at han har dratt videre.

Jeg ser den sedvanlige bulen på baklomma hans, får lyst til å foreslå at han spiser matpakka først for en gangs skyld, men tar meg i det.

Kaffe og bolle passer meg perfekt, jeg har sett frem til det med rumlende mage hele veien, ingen grunn til å kaste stein i glasshus.

«Jepp», svarer jeg.

«Ellers da?» sier han, da vi litt senere sitter på en benk og betrakter utsikten.

«Jo…»

Jeg trekker på skuldrene, leter etter noe å fortelle, noe lettvint og ufarlig, men finner det ikke.

«Hva med deg?» spør jeg i stedet.

Han tar en slurk av kaffekoppen, holder blikket på vannet under oss.

«Jeg skal bli bestefar. Nyttårsbarn. Fikk nettopp vite det.»

Jeg ser gleden han forsøker å tøyle, at han nesten sprekker der han sitter.

«Gratulerer!» utbryter jeg, må anstrenge meg for å vise entusiasmen som kreves, gir ham et sjeldent klapp på skulderen. «Første barnebarnet?»

Han nikker.

«Så stas!»

Han ler, litt brydd.

«Og du da?» sier han, har visst allerede glemt at han nettopp spurte.

«Hva med meg?»

«Noe nytt på damefronten?»

«Heh.»

Jeg ler, kort og uforpliktende, men det holder ikke, han snur seg mot meg med hevede øyenbryn, forlanger et svar.

Jeg rister på hodet.

«Hvor lenge er det siden…?»

Jeg biter meg i leppa, stirrer på utsikten.

«Nesten fire måneder.»

«Ah …» Han sukker tungt. «Det var kjedelige greier.»

«Mhm.»

«Du er en bra fyr vet du. Flere fisk, og så videre.»

Jeg svarer ikke. Kjære Gud, få ham til å bytte tema.

Han tar hintet, eller jeg blir bønnhørt, han reiser seg i hvert fall med et kjempekremt og stapper den siste tredjedelen av bolla i munnen, svelger den rett ned uten å tygge.

«Nei», sier han, brått og bestemt. «Får vel komme meg av gårde. Hvor går ferden din i dag?»

Jeg forklarer ruta jeg har sett for meg, heldigvis lyder stemmen min noenlunde normal. Til min lettelse har han tenkt seg en annen vei.

Han går bort og kaster kaffekoppen og servietten i nærmeste søppelbøtte. Så kommer han tilbake, blir stående foran meg og fikle med stroppene på hjelmen, har tydeligvis mer på hjertet.

«Du vet», sier han til slutt, henvendt til hjelmen, «du må gjerne komme til oss på middag en dag. For eksempel etter en sykkeltur. Kari er flink, hun lager hva som helst, det er bare å bestille.»

Han smiler skjevt av sin egen morsomhet.

Jeg smiler stivt tilbake, priser meg lykkelig over at øynene mine er skjult bak solbrillene.

«Så hyggelig», svarer jeg, og stemmen er blitt ru og rar. Det er visst ikke til å unngå. «Jeg skal tenke på det.»

Kjære Gud, jeg holder det ikke ut.

«Gjør det.»

Han fester hjelmen under haka og nikker til meg, svinger beinet over sykkelen og sparker fra, forlater meg med et siste blikk over skulderen.

Jeg blir sittende igjen og blunke vilt bak brillene, kjempe mot den brennende følelsen i halsen.

All denne medfølelsen.

All denne godheten.

Jeg takler det ikke, jeg er ikke forberedt, det skal ingen ting til før jeg brister.

Her, i marka, skulle det være fritt for slikt.

Her skal jeg bare tråkke, svette, kjempe mot elementene, forholde meg til syklistenes uskrevne sosiale spilleregler, til samtaler som utelukkende dreier seg om sykkelmodeller, wattmålere, Strava, rutevalg og gels.

Alt annet er off topic.

Dette vet han like godt som meg, selv om jeg brøt reglene den gangen i vår.

Ett uskyldig spørsmål, så var det gjort.

«Nå, hvor har du gjort av din bedre halvdel i dag?»

Det var ordene han brukte.

Jeg knakk sammen og fortalte alt, motvillig selvsagt, men det var ikke til å unngå, masken hadde falt.

Jeg oppfattet at vi hadde en avtale, at det var et engangstilfelle, at det ikke skulle nevnes igjen.

I hvert fall ikke her.

Han har ingen rett til å sette meg ut på denne måten, til attpåtil å gi meg dårlig samvittighet for at jeg ikke reagerer med tilstrekkelig takknemlighet når han rekker ut en hånd.

Jeg puster dypt noen ganger, kjenner hvordan pulsen roer seg, hvordan den brennende følelsen langsomt forsvinner og kryper tilbake dit den kom fra, sparer seg til neste anledning.

Så drikker jeg opp den kalde kaffen, spiser siste rest av bolla, setter meg på sykkelen igjen og tråkker meg videre.

Jeg skjelver lett i beina.

Det er blitt varmere, men i skyggene fra trærne er det fremdeles svalt.

Jeg lukker øynene et øyeblikk, kjenner hvordan jeg flyter over grusen, hvordan kreftene gradvis vender tilbake.

Jeg sykler, altså er jeg.

Jeg sykler, altså lever jeg.

For hvert tråkk lever jeg videre, beveger jeg meg videre, bort fra henne, bort fra oss.

Det går sakte, så sakte at jeg knapt merker det, men jeg er jo her, jeg lever fremdeles.

Og det finnes mennesker som bryr seg, som fortsetter å bry seg, selv når jeg murer meg inne, selv når jeg avviser dem.

Det finnes håp.

Vil jeg en dag snu meg og se meg tilbake?

Vil jeg bli overrasket over hvor langt jeg er kommet?

Belønningen ligger der fremme et sted, bortenfor slitet og sorgen, usynlig for meg.

Jeg kjenner ingen glede eller forventning ved tanken, ikke ennå.

Men jeg ser frem til den dagen det skjer.

I mellomtiden fokuserer jeg kun på dette: Å sykle så langt og så lenge at alt annet forsvinner, fortrenges til fordel for primærbehovene: mat og vann, hvile og søvn, tak over hodet.

Jeg sykler til batteriet blir faretruende lavt, hos meg og på min Garmin Fenix, sykler til jeg ikke lenger har noe valg.

Først da karrer jeg meg hjemover, halvt i svime, hjem til den fryktelige, forlatte leiligheten som jeg er nødt til å få solgt.

Jeg dusjer, spiser, kollapser på sofaen, legger meg selv og klokka til lading.

Og slik vil det fortsette, i en evig runddans, helt til jeg en dag våkner med en følelse i kroppen, en visshet om at noe har forandret seg:

Motbakkene er tilbakelagt. Unntakstilstanden er over.

Først da kan jeg åpne Finn.no.

Først da kan jeg takke ja til fredagspils.

Først da kan jeg delta i mitt eget liv igjen.

Men inntil den dagen kommer er jeg kun syklist.