Tåkens tjeld

av Erling Røhmer.

Huldra forsvant, av Theodor Kittelsen.


En nett og lyshåret pike sprang gjennom tåken, over myra. Hun kniste mykt og fugleaktig mens vannet fuktet tærne hennes, og etterlot seg kun en svak virvling i tåkedisen idet hun forsvant, alene, inn i tussmørket. Han ble stående, halvt i søvne, og myse etter henne, med et tungt, synkende hjerte.





Maten hadde begynt å miste sin sødme. Arbeid hadde begynt å miste sin mening. Hagen hadde begynt å miste sine dufter. Til og med menneskene hadde begynt å miste sin sjarm. Derfor pakket han omsider sekken; Derfor søkte han til sist til fjellene.


«Er det ikke rart», spurte han seg selv etter noen timer på veien, «hvor kort reisen egentlig er?»


Rundt han, utenfor de nedrullede bilvinduene, var medtatte betongblokker og bråkete byluft for lengst blitt erstattet med åpne, grønne landskap. Stolte, rødmalte gårder, i lag med små, bestemor-aktige stabbur våket over de bølgende åkrene; en avlagt traktor der, en blank skurtresker der. Elver, stryk og fossefall klukket og sang under sine svaiende veier og broer. Bak dem, langt borte ved horisonten, begynte jorden sakte å reise seg; – opp og videre opp, helt frem til der trær ikke lenger kunne gro og hvor svaiende kornåkere og hviskende skoger ble erstattet av lavmælt reinlav og tause snøfonner.


Før lang tid var gått var han der, over tregrensen, klyvende opp en knasende grusvei, omgitt av nakne bergknauser og glassklare fjellvann. Når denne veien ikke kunne lede han lenger, stanset han og steg ut av bilen. Han slang deretter sekken på ryggen og begynte å gå.


Han gikk så i tre dager, over vidde og vann, med kun fjellet og seg selv å prate med.


Den første dagen var kort – men, tenkte mannen, overmåte nydelig: fylt av en dyp, meningsfull glede over endelig å ha kommet seg vekk og ut og opp. Han kjente seg lettere, klarere, friere, renere; som om han for første gang på lenge hadde funnet frem til riktig sti. Han hadde først vandret i noen timer, helt til solen hadde begynt å skifte farge, hvorpå han hadde fått øye på et sted hvor teltet hans ville stå godt. Der hadde han spist middag, lest noen kapitler i en medbrakt bok og, før han gikk og la seg, sett med tårevåte øyne på den nakne solnedgangen.


Den andre dagen var noe tyngre enn den første, preget av en kald og søvnfattig natt, kronglete stier, og våtere vær. Til mannens overraskelse hadde det kommet frost over natten. Det slo han etter hvert hvor lenge det var siden han hadde vært i fjellet – virkelig vært på fjellet altså – alene og med kun de mest elementære effekter med seg. Senere den kvelden, da mannen omsider krøllet seg inn i en tørr, men ikke helt varm sovepose, kjente han seg, til sin egen skuffelse og fortvilelse, noe tom og fredløs. Han begynte å bli redd for at fjellet allerede hadde gitt han det det kunne. «Før hadde det da gitt meg mye mer», sukket han, idet han trakk soveposen tettere rundt seg.


Den tredje dagen startet med noen underlige lyder utenfor teltet. Mannen gned seg i øynene, før han forsiktig dro opp glidelåsen på ytterteltet. Der, like utenfor, sto det ei ku og beitet i lyngen. Den var helt alene, med overgrodd pels og et villere uttrykk enn kuene han hadde kjørt forbi nede i dalene. Straks kua fikk øye på mannen, som satt glanende i halvsøvne ut av teltet sitt, skvatt den til og forsvant oppover skråningen. Mannen ble sittende og stirre etter den noen sekunder, før han brått ble minnet om drømmen som kua nettopp hadde vekket han fra. Han hadde drømt om en ung pike – skjønn, lys og lett til beins – som hadde danset rundt teltet hans og bedt han følge henne hjem til faren sin. Mannen, sjarmert og noe overrumplet, hadde straks blitt med – det vil si, han hadde straks begynt å springe etter den kvikke jentungen. Men det var ingen vanlig jente han fulgte etter, det skjønte han snart. For hun hadde en viftende hale mellom beina og hennes tær – nakne som de var – gled ubrydd over snø og is og røys og myr. Før mannen hadde klart å ta henne igjen, og før de hadde nådd frem til hennes far, hadde han blitt vekket.


Drømmen, kua og en klar, varm himmel ga mannen håp for at den tredje dagen ville bli bedre enn den forrige. Han satte derfor av gårde i godt humør og med friske ben, og da det etter mange timers munter vandring omsider var på tide å ta en pust i bakken, nøt mannen en nistepause så fortreffelig at han bekjente høylytt for fjellet at det ikke var noe annet sted i verden han heller kunne tenke seg å være enn akkurat der, akkurat nå. «Om bare dette øyeblikket kunne vare evig», sukket han, mens han basket seg under den barmhjertige solen.


Men akk, stien ledet videre, og før lang tid var gått forsvant himmellyset bak en sky. Magien hadde imidlertid begynt å virke og mannen kjente på ny at fjellet delte av sine gaver. Smak, lukt, mening og sjarm – alt dette hadde verden, og i slik majestetisk overflod.


Først da det begynte å trekke mot kveld, og solen strakk himmelen ut i et langt spektrum av farger, så mannen seg tvunget til å stanse. Men, i sin distraherte fryd så det snart ut som han hadde mistet sin sti, for han kom aldri frem til den flate marken han hadde pekt seg ut på kartet. Varder og markører hadde han ikke sett på lenge. Han fisket frem kartet sitt fra sekken, og uten å bli helt sikker på nøyaktig hvor han var, innså han at han hadde gått feil. «Jaja», sa han til seg selv, mens en tykk sky av tåke kom glidende mot han. «Det er ingen skam å snu». Men i samme øyeblikk som mannen skulle til å gjøre nettopp det: snu og trå tilbake i sine egne fotspor, fikk han øye på en vag silhuett stikkende opp et stykke fremfor seg; muligens en varde, kanskje til og med et skilt.


Mannen tok et steg frem og kjente støvelen sin synke ned i den myke, våte mosen. Han stanset og myste inn i tåken. Det var definitivt noe der. Han tok et skritt til, og kjente at underlaget ble enda bløtere. «Kanskje har jeg funnet et snarvei, eller havnet på en annen sti. Hvis ikke får jeg bare gå tilbake.»


Shmokk-shmokk-shmokk.


Våte skritt bar mannen fremover – helt til, shmo—, den ene støvelen hans satt seg fast.


«Det var da som…» utbrøt mannen, nær ved å banne. Han tok tak i beinet sitt og løftet. Med litt anstrengelser klarte han å trekke det opp fra myra. I frykt for å trå ned i enda bløtere grunn fremfor seg, plantet han sitt neste steg bakom seg.


Shmo—


Der sank den imidlertid bare ned på nytt, slik at mannen umiddelbart forsøkte å hoppe et steg videre. Men da oppdaget han raskt at det andre beinet ikke fulgte etter. Det satt nemlig enda bedre fast enn det første, og sørget med det for at mannen ble stående i en underlig liten spagat, rykkende og nappende i begge bein.


«Hva i alle dager driver jeg med nå?» sa mannen seg selv, med en blanding av flau oppgitthet og komisk opprømthet i stemmen. Han måtte nesten le litt av sitt eget kløneri.


For det var ingen stor krise at han ble litt våt på beina. Mannen hadde pakket et ekstra par med lette sko, noe han nå berømmet seg selv for. Han spente hurtig av seg sekken, og forberedte seg på å befri føttene sine fra myra; – og fra støvlene, hvis nødvendig. Men da han sendte hendene sine ned under myroverflaten for å løsne – først på fot og så på lisser – gikk det brått opp for han hvor dypt han faktisk sto. Han rakk ikke ned til anklene sine engang. De var begravd. Han sto – fast. Fast fast...


Igjen trakk mannen på skuldrene og forsøkte å le av situasjonen – nærmest som om det sto noen et sted i nærheten og så på han, noen mannen ønsket å vise sin forlegenhet for, demonstrere at han selv forsto at han hadde begått en fjollet tabbe.


Men det var ingen andre i nærheten. Og han visste det. Han var alene, ytterst alene. Selv ikke den forlokkende varden, eller skiltet, eller hva enn det nå var som lå der fremme, var lenger å se. Tåken hadde lagt seg tykt over myra, over fjellet, over mannen.


Det gikk noen lange minutter. Mannen dro og gravde, trakk opp mose og røtter; men ingenting hjalp. Da om lag en halv time var gått, ropte han for første gang: Et langt, dypt rop, slik han visste at bar best. Men dette ropet gjorde mannen nærmest flau – igjen, som om det var noen som sto og så på han i nærheten, noen han innbilte seg at ristet hånlig på hodet av han. «Nå må du se og ta deg sammen», sa han til seg selv. «Kom så! Se og kom deg opp! Hija!»


Disse nye kraftanstrengelsene sørget for at mannen ble svett. Han begynte å banne. For samme hvor mye han rev og slet i sine egne ben så kom han seg ikke av flekken. I tillegg var nå det begynt å bli mørkt. Da en ny halvtime var gått begynte mannen igjen å rope; flere ganger etter hverandre: lange, fyldige nødrop.


Stillheten som fulgte disse skrikene var kalde og stive. Kald og stiv var også slik mannen begynte å kjenne seg, så han åpnet snart sekken og begynte å kle på seg tykkere klær. Tanken om at han muligens ville bli nødt til å tilbringe natten der, på myra, begynte å bli plagsomt påtrengende.


Den eneste andre fjellvandreren mannen enset – solen – gikk snart og la seg. For selv om mannen ikke lenger kunne se den, så han at dagslyset raskt var i ferd med å forsvinne og at den bitre nattekulden var i anmarsj. Han bestemte seg for å endre strategi. Ren kraft var åpenbart ikke i stand til å befri han.


Han åpnet sekken nok en gang og gravde – først forsiktig, så stadig mer desperat – helt til han omsider, og til sin egen kortvarige henrykkelse, oppdaget en liten bunt med tau.


Med nytt håp begynte han å forme tauet til noe som forhåpentligvis skulle resultere i en slags lasso. Mellom knytingen fortsatte han å la flere rop gjalle mellom fjellheimen. Men ikke engang et ekko kom som tilsvar.


Etter et par mislykkede forsøk var mannen snart klar med noe som lignet en ordentlig cowboy-lasso. Men hvor skulle han kaste den? Ingen åpenbare kandidater meldte seg. Der var en busk som kanskje kunne brukes, dersom dens røtter satt dypt. Der var en stein som, dog den lå langt unna, muligens lå støtt nok til å kunne trekke han opp. Han forsøkte busken. Etter flere mislykkede kast fikk han endelig tak på den. Men til mannens frustrasjon tok det ikke mer en noen forsiktige armtak før hele busken, rot og alt, ble dratt opp av den fattige fjellmarken. Så prøvde han seg på steinen isteden. Men så lang tid tok det for mannen bare å treffe den lille djevelen, at han var på nippet til å kaste hele lassoen sin til langt pokkernivold – før han plutselig klarte å levere det perfekte kast. Med overmenneskelig forsiktighet og stadig kaldere fingre, begynte han å stramme tauet. Det spente seg snart ut i en stram line og myra. Det holdt – visst pokker syntes det å sitte støtt rundt den velse rakkeren. Mannen våget seg til å bruke mere krefter, og så enda litt mere krefter, helt til han faktisk sto og dro med all sin gjenværende kraft. Han kjente føttene sine presse mot taket i støvlene. Han kjente støvlene presse mot lokket på myra. «Det vil gå!» tenkte han, «Bare litt til…». Mannen klemte til i en siste, desperat kraftanstrengelse, klatret én siste knyttneve opp den spente linen, da plutselig – som et avskåret hode som tumler ned fra giljotinens blad – den vesle stenen som bar på alle mannens håp, løsnet og rullet dovent ned i lyngen…


Det kom hverken forbannelser eller besvergelser fra mannens munn. Kun et punktert sukk, og en dyp, alvorlig taushet. «Så blir jeg her i natt», sa han, og dro stille hetten over hodet. Han satte seg på sekkeryggen og så ned på sine ben. Til sin forskrekkelse så han at han hadde sunket dypere. Myra rakk han nå nesten over leggen.


* * *


Tiden og timene gikk. Det ble mørkt, og det ble kaldt. Å sove var håpløst. Men å drømme, – om alt som fantes i og under det disige måneskinnet, – det var lett; Å ikke fable var umulig.


Mannen så mange ting den natten og da lyset endelig begynte å returnere til verden, skuet han klart og tydelig det han hele den lange natten hadde følt. Han sto nå med myra opp til livet. Han oppdaget også – fremlagt som siste linjen i en tragisk vits – hva det var som hadde lokket han ut på myra til å begynne med, hva det var som hadde skjult seg der fremme i den skjebnesvangre tåken. Det var en gammel ryggsekk; med metallramme, grått stoff og skinnstropper. Der sto den, i giv akt som en standhaftig tinnsoldat – eller, tenkte mannen dystert, som en gravstein. Noen hadde båret den hit for lenge siden. Ingen hadde tatt den med videre. Så var han i alle fall ikke helt alene likevel.


Da solen var i sitt senit på den fjerde dagen kunne ikke mannen lenger løfte blikket opp og se på den. Han var nemlig sunket helt ned til halsen, med kun hodet og armene stikkende opp av jorden. Hans siste handling ble å plante sin egen sekk i jorden, slik at den sto støtt og synlig i terrenget. Han fortsatte deretter å bruke sine armer, hender og siste gjenværende krefter til å kjøpe seg så mye tid og så mange rop som mulig, før han omsider, da det nok en gang begynte å nærme seg kveld, falt til ro med sin uforutsette skjebne. I stillhet sank han, med en tynn utstrakt arm heist som sitt flagg over hodet, ned under myra, til det våte, døyvende mørket.


Ett enslig innpust, to fulle lunger, var alt han tok med seg vekk fra verden. Et sted over han blafret fortsatt fingrene hans i en siste, håpløs bønn om frelse. Over han sto fortsatt ryggsekken og speidet etter liv.


Men ingen kom... Fjellet var øde. Det hadde gitt og tatt alt hva det kunne. Snart ville tiden stå stille. Snart ville mannens ønske være oppfylt.


Fjerne stemmer syntes snart å hviske til han fra jorden. Innbildninger om sang og musikk spilte lavt, men forførende i ørene hans. Flakkende ansikter og fantastiske vesner danset foran sinnet hans. Om det ikke hadde vært for –


EN HÅND! En neve! En sjel! – Noe grep brått og voldsomt tak i han! Noe rev og slet, noe hal og drog i han med all sin makt og vilje. Men det dro ikke i hånden hans... Grepet hadde kommet nedenfra – fra under myra. Noe forsøkte å trekke mannen…


NED!


«Akk! Det er kun jeg som går fra viddet! Kun jeg som…»


Men før mannen rakk å tenke ferdig, før han rakk å håne sin egne viltre ferd mot underverdenen, kjente han grepet rundt – ikke sin hånd, men sin ankel – stramme seg med fornyet kraft og trekke hele kroppen hans nedover; Helt til – som en fugleunge på sin første flytur – han plutselig kjente seg aldeles vektløs: dalende; først i mørke, så gjennom et skarpt, blendende lys...





Fortsettelse følger.




over dalens sidste rest

sig spænder tågens tjeld.

Henrik Ibsen, På vidderne.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no