top of page

Tåkens tjeld

av Erling Røhmer.

Huldra forsvant, av Theodor Kittelsen.


En nett og lyshåret pike sprang gjennom tåken, over myra. Hun kniste mykt og fugleaktig mens vannet fuktet tærne hennes, og etterlot seg kun en svak virvling i tåkedisen idet hun forsvant, alene, inn i tussmørket. Han ble stående, halvt i søvne, og myse etter henne, med et tungt, synkende hjerte.



 


Maten hadde begynt å miste sin sødme. Arbeid hadde begynt å miste sin mening. Hagen hadde begynt å miste sine dufter. Til og med menneskene hadde begynt å miste sin sjarm. Derfor pakket han omsider sekken; Derfor søkte han til sist til fjellene.


«Er det ikke rart», spurte han seg selv etter noen timer på veien, «hvor kort reisen egentlig er?»


Rundt han, utenfor de nedrullede bilvinduene, var medtatte betongblokker og bråkete byluft for lengst blitt erstattet med åpne, grønne landskap. Stolte, rødmalte gårder, i lag med små, bestemor-aktige stabbur våket over de bølgende åkrene; en avlagt traktor der, en blank skurtresker der. Elver, stryk og fossefall klukket og sang under sine svaiende veier og broer. Bak dem, langt borte ved horisonten, begynte jorden sakte å reise seg; – opp og videre opp, helt frem til der trær ikke lenger kunne gro og hvor svaiende kornåkere og hviskende skoger ble erstattet av lavmælt reinlav og tause snøfonner.


Før lang tid var gått var han der, over tregrensen, klyvende opp en knasende grusvei, omgitt av nakne bergknauser og glassklare fjellvann. Når denne veien ikke kunne lede han lenger, stanset han og steg ut av bilen. Han slang deretter sekken på ryggen og begynte å gå.


Han gikk så i tre dager, over vidde og vann, med kun fjellet og seg selv å prate med.


Den første dagen var kort – men, tenkte mannen, overmåte nydelig: fylt av en dyp, meningsfull glede over endelig å ha kommet seg vekk og ut og opp. Han kjente seg lettere, klarere, friere, renere; som om han for første gang på lenge hadde funnet frem til riktig sti. Han hadde først vandret i noen timer, helt til solen hadde begynt å skifte farge, hvorpå han hadde fått øye på et sted hvor teltet hans ville stå godt. Der hadde han spist middag, lest noen kapitler i en medbrakt bok og, før han gikk og la seg, sett med tårevåte øyne på den nakne solnedgangen.


Den andre dagen var noe tyngre enn den første, preget av en kald og søvnfattig natt, kronglete stier, og våtere vær. Til mannens overraskelse hadde det kommet frost over natten. Det slo han etter hvert hvor lenge det var siden han hadde vært i fjellet – virkelig vært på fjellet altså – alene og med kun de mest elementære effekter med seg. Senere den kvelden, da mannen omsider krøllet seg inn i en tørr, men ikke helt varm sovepose, kjente han seg, til sin egen skuffelse og fortvilelse, noe tom og fredløs. Han begynte å bli redd for at fjellet allerede hadde gitt han det det kunne. «Før hadde det da gitt meg mye mer», sukket han, idet han trakk soveposen tettere rundt seg.


Den tredje dagen startet med noen underlige lyder utenfor teltet. Mannen gned seg i øynene, før han forsiktig dro opp glidelåsen på ytterteltet. Der, like utenfor, sto det ei ku og beitet i lyngen. Den var helt alene, med overgrodd p