Tapte malerier

av Lisa Rehnlund.

Floden, av Ivan Aivazovsky.


Jeg drømte om stormen før den kom inn til Øya. Når jeg kunne betrakte den på avstand, i underbevisstheten, hadde den vært vakker. Sorte skyer med fiolette kanter rullende frem fra horisonten, lynet flerrende gjennom mørket som hvite greiner. Regnet som kom glidende inn og fikk den grå havoverflaten til å syde. Luften statisk, Øya stille og avventende.


Regnet dryppet gjennom blikktaket, ned i drømmene mine. Løse gjenstander som traff veggene og voldelige bølger dannet lydkulissene i den dype søvnen. Jeg ble vekket da de kalde dråpene traff ansiktet. Ved hodet mitt lå pipen, og rommet var fremdeles innhyllet i røyk. Jeg satte meg opp, pustet ut små skyer av damp, skrapte tungen mot tennene og bøyde beina slik at det knakk i kneleddene. Jeg hadde en ubehagelig følelse av at resten av verden lå et skritt foran meg.


På gulvet lå etterlatte tallerkener med reinskrapte bein, kniver, og lykten hvor lyset på innsiden hadde brent ned. Et blåhvitt slør av regn falt utenfor døråpningen. Det lå stemmer på vinden, fremmede navn, mennesker som prøvde å finne tilbake til hverandre i stormen. Det fantes bare ett sted for meg å dra. Jeg ristet sand av frakken, trakk den på og gikk ut.


Byen lå badet i et sykelig lys, og det var som om det gikk inn i meg hver gang jeg trakk pusten. En svekkende gift som smøg seg inn gjennom luftveiene og spredte seg ut i blodomløpet. Jeg var like ved havnemarkedet. Vanligvis pleide området å lukte olje og blod, fisk pleide å sløyes nede på kaien, men alle lukter og hverdagslige sysler hadde blitt skylt vekk. En flokk selgere gikk forbi, bærende på varene sine. Stativer med amuletter av krabbeklør og tanntråd, glass fylt med tang og tørkede alger, trekasser med piper som de bar over hodene i forsøk på å skjerme seg fra regnet. De skrek ut hver gang noe glapp ut av hendene, som om de ble påført fysisk smerte. Gjenstandene drev bortover fortauet sammen med søppel og ødelagte fiskegarn. Da jeg så hvordan hjemmene som var lagd av trepåler og presenninger kollapset, innså jeg at dette var noe mer enn en høststorm.


På vei mot gaten hvor hun bodde møtte jeg på en mann som bar på noe. Et barn innhyllet i en regnfrakk av grønn plast. En skapning med lys bak øynene, en skapning som tilhørte fremtiden. Mer hodepine. Mer kvalme. Jeg måtte lukke øynene. Da jeg åpnet dem igjen, hadde de forsvunnet og jeg ble i tvil om de i det hele tatt hadde vært der.


Døren til leiligheten hennes stod på vidt gap da jeg kom frem. Vann fosset nedover trappene, og glasset på oljelampen i taket farget rommet grønt. Hun stod med ryggen til. Vannet rakte henne til livet mens hun hektet ned maleriene. Lerreter dekket av fortid. En by om natten sett ovenfra hvor nettverket av lys lignet et nervesystem, skoger, et dyr på størrelse med en bygning som steg opp fra havet. Verden slik den en gang hadde vært, bragt tilbake av hendene hennes.


Jeg kunne huske at jeg som liten hadde sovnet til lyden av penselstrøkene på den andre siden av veggen. På dagtid hadde jeg pleid å snike meg inn på rommet hennes når hun ikke hadde vært der. Jeg hadde pleid å lukke øynene og legge håndflatene mot maleriene, mens jeg forestilte meg at motivene ble varme, at de begynte å puste. Noen av bildene hadde skremt meg, men jeg hadde allikevel ikke klart å se vekk. Jeg ville forstå hva de handlet om, være den ene personen som ikke trengte å se på dem som mysterier som måtte tolkes.


Det var spesielt ett bilde jeg husket godt. En tett skog hvor greinene var formet som ribbein, og bladene hadde detaljerte øyne fulle av tynne røde blodårer. Det hadde fått tittelen: Ingen steller med skogen.


Av og til var det som om den indre verden tynget henne før hun malte den ut. Noen hadde til og med påstått av malingen gjorde henne syk. At den oppfordret henne til å se inn i sitt eget mørke, og bakover på en tapt verden, men jeg visste at det holdt henne i live. Kroppen hennes pleide å bevege seg lettere når hun malte mye, mens i perioder hvor hun ikke rørte penslene så det ut som hun knapt orket å reise seg.


Det ville bli håpløst å bære med seg maleriene ut i stormen, og til slutt var det som om hun bare ville ta på dem en siste gang før hun lot dem ligge å drive på vannoverflaten. Hun vendte seg mot meg. Konflikten lå i øynene og ansiktsmusklene, men hun gjorde ingen forsøk på å kaste meg ut.


Folk rundt oss har alltid hatt en forventning om at vi skal ligne mer, men vi har de samme øynene. Uværsfargede øyne som aldri fester blikket, som stirrer tvers gjennom hele verden. Vi er aldri der folk vil vi skal være. Det har vi også til felles.


Noen ganger tar jeg meg selv i å savne den tiden da vi kunne krangle skikkelig. Skrike ut hver eneste tanke, gråte. Etter at vi vokste opp og verden tildelte oss flere ansikter ble raseriet hennes gradvis erstattet med jevn oppgitthet.


Der stod vi altså i samme rom mens vannet fortsatte å stige, og jeg holdt munnen lukket, siden jeg hadde en følelse av at et hvert ord ville forstørre håpløsheten, men var det virkelig så håpløst? Hva mistet vi? Hun klatret forbi vinduet som var innrammet av svertesopp, og opp på kjøkkenbenken. Fra toppen av skapet hentet hun ned en sekk som hun fylte med tørket fisk og små hermetikkbokser med kamskjell.


Ute på gaten kom regnet sidelengs. Ingenting hadde endret seg, men jeg begynte å se stormen slik jeg hadde sett den i drømme. Jeg oppdaget at jeg kunne puste igjen uten å bli dårlig. Stormen begynte å ligne et levende vesen som skjøv oss fremover og tvang oss til å finne ut hva som var viktig, hva vi måtte bære med oss. Den var som en personifisering av den navnløse frykten som så lenge hadde hvilt under huden min, men som endelig hadde sluppet ut.


Vi fortsatte oppover mot ruinene for å komme over vannet, men jo høyere opp, jo sterkere vindkast. Innimellom søkte vi ly i korte øyeblikk bak steinskulpturer uten ansikter, og enslige murvegger som en gang hadde vært deler av hus. Vi kom oss opp til en av ruinene som fremdeles hadde tak, og som forventet var vi ikke de første som hadde valgt det som tilfluktsted. Langs veggene satt flere titalls mennesker, og ingen av dem så ut til å ense at vi kom inn. Alle øyne åpne, men samtidig helt lukket. De satt tettere enn det jeg hadde forventet at fremmede ville gjøre. Det var som om det lå en felles forståelse mellom dem om at ingen hadde krefter til å snakke, men at de ville ta stemmene i bruk når det ble nødvendig. Frem til da ville alt vi hadde sett og opplevd hvile mellom oss. Luften virket ren, fylt med frisk damp og lukten av havet. Jeg lente meg mot den kalde steinveggen, stirret ut i regnet mens jeg prøvde å få tankene til å stilne.


Vi kunne ikke gå baklengs, ikke tilbake til det som hadde vært, men vi kunne drømme. Drømme at en ny verden ville vokse opp fra det skitne vannet.