top of page

Tapte malerier

av Lisa Rehnlund.

Floden, av Ivan Aivazovsky.


Jeg drømte om stormen før den kom inn til Øya. Når jeg kunne betrakte den på avstand, i underbevisstheten, hadde den vært vakker. Sorte skyer med fiolette kanter rullende frem fra horisonten, lynet flerrende gjennom mørket som hvite greiner. Regnet som kom glidende inn og fikk den grå havoverflaten til å syde. Luften statisk, Øya stille og avventende.


Regnet dryppet gjennom blikktaket, ned i drømmene mine. Løse gjenstander som traff veggene og voldelige bølger dannet lydkulissene i den dype søvnen. Jeg ble vekket da de kalde dråpene traff ansiktet. Ved hodet mitt lå pipen, og rommet var fremdeles innhyllet i røyk. Jeg satte meg opp, pustet ut små skyer av damp, skrapte tungen mot tennene og bøyde beina slik at det knakk i kneleddene. Jeg hadde en ubehagelig følelse av at resten av verden lå et skritt foran meg.


På gulvet lå etterlatte tallerkener med reinskrapte bein, kniver, og lykten hvor lyset på innsiden hadde brent ned. Et blåhvitt slør av regn falt utenfor døråpningen. Det lå stemmer på vinden, fremmede navn, mennesker som prøvde å finne tilbake til hverandre i stormen. Det fantes bare ett sted for meg å dra. Jeg ristet sand av frakken, trakk den på og gikk ut.


Byen lå badet i et sykelig lys, og det var som om det gikk inn i meg hver gang jeg trakk pusten. En svekkende gift som smøg seg inn gjennom luftveiene og spredte seg ut i blodomløpet. Jeg var like ved havnemarkedet. Vanligvis pleide området å lukte olje og blod, fisk pleide å sløyes nede på kaien, men alle lukter og hverdagslige sysler hadde blitt skylt vekk. En flokk selgere gikk forbi, bærende på varene sine. Stativer med amuletter av krabbeklør og tanntråd, glass fylt med tang og tørkede alger, trekasser med piper som de bar over hodene i forsøk på å skjerme seg fra regnet. De skrek ut hver gang noe glapp ut av hendene, som om de ble påført fysisk smerte. Gjenstandene drev bortover fortauet sammen med søppel og ødelagte fiskegarn. Da jeg så hvordan hjemmene som var lagd av trepåler og presenninger kollapset, innså jeg at dette var noe mer enn en høststorm.


På vei mot gaten hvor hun bodde møtte jeg på en mann som bar på noe. Et barn innhyllet i en regnfrakk av grønn plast. En skapning med lys bak øynene, en skapning som tilhørte fremtiden. Mer hodepine. Mer kvalme. Jeg måtte lukke øynene. Da jeg åpnet dem igjen, hadde de forsvunnet og jeg ble i tvil om de i det hele tatt hadde vært der.


Døren til leiligheten hennes stod på vidt gap da jeg kom frem. Vann fosset nedover trappene, og glasset på oljelampen i taket farget rommet grønt. Hun stod med ryggen til. Vannet rakte henne til livet mens hun hektet ned maleriene. Lerreter dekket av fortid. En by om natten sett ovenfra hvor nettverket av lys lignet et nervesystem, skoger, et dyr på størrelse med en bygning som steg opp fra havet. Verden slik den en gang hadde vært, bragt tilbake av hendene hennes.


Jeg kunne huske at jeg som liten hadde sovnet til lyden av penselstrøkene på den andre siden av veggen. På dagtid hadde jeg pleid å snike meg inn på rommet hennes når hun ikke hadde vært der. Jeg hadde pleid å lukke øynene og legge håndflatene mot maleriene, mens jeg forestilte meg at motivene ble varme, at de begynte å puste. Noen av bildene hadde skremt meg, men jeg hadde allikevel ikke klart å se vekk. Jeg ville forstå hva de handlet om, være den ene personen som ikke trengte å se på dem som mysterier som måtte tolkes.


Det var spesielt ett bilde jeg husket godt. En tett skog hvor greinene var formet som ribbein, og bladene hadde detaljerte øyne fulle av tynne røde blodårer. Det hadde fått tittelen: Ingen steller med skogen.


Av og til var det som om den indre verden tynget henne før hun malte den ut. Noen hadde til og med påstått av malingen gjorde henne syk. At den oppfordret henne til å se inn i sitt eget mørke, og bakover på en tapt verden, men jeg visste at det holdt henne i live. Kroppen hennes pleide å bevege seg lettere når hun malte mye, mens i perioder hvor hun ikke rørte penslen