“The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket" av Edgar Allan Poe

av Lars J. Ulvær.


Illustrasjon av Frédéric Lix og Yan' Dargent (1864)

Edgar Allan Poe publiserte én roman i løpet av sitt korte liv. På mange måter sammenfatter denne romanen hele hans forfatterskap. De typiske stilistiske og tematiske elementene fra alle hans korthistorier flettes sammen i ett eneste verk. Resultatet er mildt sagt barokt. Som mange av Poes korthistorier, begynner romanen med å påberope seg å være en sann historie. Som om ikke dette er prekært nok hevder forfatteren å ha mottatt de sterkeste indisier til å skrive ned sine opplevelser fra en viss Mr. Poe.


He [Mr. Poe] strongly advised me, among others, to prepare at once a full account of what I had seen and undergone, and trust to the shrewdness and common sense of the public—insisting, with great plausibility, that however roughly, as regards mere authorship, my book should be got up, its very uncouthness, if there were any, would give it all the better chance of being received as truth.

Pym forteller at han omsider velger å overlate nedtegnelsen til den habile Mr. Poe, og at den nærliggende teksten er et samarbeid dem imellom. Ganske riktig er romanen nokså uraffinert. Boka inneholder langt flere og usammenhengende deler enn en hvilken som helst roman, og faktisk inneholder den noen rene selvmotsigelser og forglemmelser fra forfatterens side. Jeg tviler på at dette — selv i viktoriansk tid — bidro til å gjøre historien spesielt overbevisende.


Selv om romanen er like uraffinert, usammenhengende og merkelig som historien om hvordan den (visstnok) ble til, er det litt av en roman. Den begynner som en sjøfartsroman. I bakkisk iver og eventyrlyst hiver Pym og kameraten Augustus seg i en liten seilbåt og setter til sjøs. I klassisk Poe-stil blåser det opp til storm, og guttene må reddes i land av en hvalfangstskute. Guttenes eventyrlyst er ikke slukket og de sniker Pym ombord på skipet Grumpus, hvor Augustus’ far er kaptein. Pym blir sittende i lasterommets kvelende atmosfære lenger enn planlagt, og i bekmørke ser han ikke at provianten blir bedervet. Det ville ikke vært en Poe-roman uten at noen helt, eller delvis mister forstanden; både Pym og hunden hans, Tiger, blir gale av tilværelsen i lasterommet. Kombinasjonen delirisk blindpassasjer og klaustrofobisk kjøter utgjør en av de mest intense og skremmende sekvensene i hele Poes forfatterskap: «I could distinctly perceive his eyes fastened upon me with an expression of the most deadly animosity, and I expected every instant that he would attack me».


På dekk begår mannskapet mytteri, og kort tid senere sørger nok en storm for at bare en håndfull av dem overlever. Desperate, sultene og driftende blir det gjenværende mannskapet vitne til en syn som — nok en gang — utgjør en eksemplarisk forstyrrende og grotesk del av et ellers så forstyrrende og groteskt forfatterskap. En skute nærmer seg sakte men sikkert Grumpus. Kapteinen ombord på skuta betrakter dem med stumme nikk og et stort hvitt smil. Pym forstår snart at dette ikke er en redning.


Shall I ever forget the triple horror of that spectacle? Twenty five or thirty human bodies, among whom were several females, lay scattered about between the counter and the galley in the last and most loathsome state of putrefaction! We plainly saw that not a soul lived in that fated vessel! Yet we could not help shouting to the dead for help!

Kapteinens nikking skyldes simpelthen en måke som spiser hjernemassen ut av bakhodet på ham.


Heldigvis reddes Pym omsider av skipet Jane Guy, hvor kapteinen er besatt av å seile lenger sørover enn noen har seilt tidligere. Romanen tar plutselig form som en relativt fredelig reiseskildring, med langstrakte beskrivelser av dyre- og plantelivet på Kergulenøyene, før Jane Guy seiler videre sørover. Boken tar en merkelig vending når mannskapet når en hittil ukjent verdensdel bebodd av en tilsynelatende vennlig gruppe innfødte. Det sier ikke rent lite at reisen rekker å blir enda merkeligere, mer fantastisk, og mer storslagen før den slutter svært brått, og svært mystisk.


Hva er The Narrative of Arthur Gordon Pym of Nantucket? Som roman er den kanskje ikke veldig god. Som «Hoax»-litteratur er den kanskje ikke veldig overbevisende. Men som en odyssé er den fantastisk spennende. Den er en viktig del av Poe-kanoen. Isolert sett er delene i boka på høyde med — og i enkelte tilfeller høydepunkter i — hans forfatterskap. Ikke minst er den nyskapende og har inspirert ettertidens forfattere av nautisk fiksjon og den såkalte «lost-world»-sjangeren: Doyle, Verne og Lovecraft, bare for å nevne noen.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no