av Lars Martin Bødal.
Ensom i den kalde gropa
lå du bortgjemt og forlatt,
gåtekvinne fra Europa
mellom vestnorsk stein og kratt.
Der i ura bortved skaret
møtte du din skjebne hård,
den som la sin siste snare
over dine dype sår.
Alltid har vi deg i mente
når vi nevner dalens navn,
som om du var en vi kjente,
en som gir oss sorg og savn.
Ingen visste dine veier
eller byrden som du bar.
Ydmykt bukker vi og neier
for det mennesket du var.
Hva du gjorde, blir en gjetning.
Du holdt skjult den minste ting.
Drev du jødisk etterretning?
Dro du hvileløst omkring?
Ble du jaget rett i døden?
Var du skitne henders rov?
Rørte du ved helligbrøden
og en kynisk offerlov?
Tilgi at vi slår med hammer
med begjær i vår natur