Til en osp

av Oskar Bae.

Mann skriver mellom trærne, tresnitt av Edwin Edwards.


Heggen er tidligst ute. Det vakreste treet å se under blomingen, som Vinje en gang sa. Selv skal det bli tungt av blomster, hvite duftende klaser. Et ordentlig heggetre kan luktes på hundre meters avstand. Men selv før heggen har blomstret, og det bare er hestehov og løvetann og hvitveis og bekkeblom som smiler til himmelen, står den dypgrønn og fager blant sine ellers nakne granner.


Så følger bjørk og selje, og åkrene grønnes. Alt blir sjatteringer av grønt, et helt vell av nyanser. Rogn og older og lønn folder bladene sine ut én etter én. Bare ospen står fortsatt naken i jordekanten. De mektige, glatte stammene, med grener og kvister kastet mot himmelen, er som ekkoet av et grått skrik fra vinteren. For et tregt troll! tenker jeg. Og så: Hvor rart er det ikke at dette vevreste og mest nervøse treet skal holde så lenge på sin brutale vinterdrakt. Men kanskje ikke? Kanskje ospen bare er sjenert og vil gjøre sin entré til sommerspillet så uanselig som mulig; den smyger seg kanskje inn mens alle andre er beruset av sol og svalende løvverk. Det kan være.


Du er den største kjempen her i lunden,

men når det gjelder, gjemmer du deg vekk,

og ballet, som jo lystig er i grunnen,

fyller deg med bitterhet og skrekk.


Jeg går til en dam for å trekke min seljefløyte opp fra vannet. Jeg spikket instrumentet frem etter at telen gikk, og firte det siden ned i dammen for at barken så lenge som mulig skulle holde på sin ferskhet. Når jeg står slik over vannskorpen, med hyssingen i hånden og den grønne skogen over, kan jeg ikke unngå mitt eget speilbilde. Jeg blir fanget av menneskefjeset der nede. Rundt det smått bølgende ansiktet kranser et titalls salamandere, både store og små, en sverm av drager. De små er ferdige med leken sin og driver dovent rundt – som hos trærne er de minste tidligst ute – mens de store sorte med en sølvstrime på halen, kurtiserer og duellerer døgnet rundt i disse dager. Hele verden er i bevegelse. Biosfæren over det tause berget, under det tause verdensrommet.


Skjegget mitt har blitt stort og vilt, ser jeg i vannspeilet, og det er også et slags løvverk. Enhver som har vært på jakt, vet hvor nyttig kamuflasje ansiktshåret gir oss. Den bare huden er såre synlig for det flyktende viltet. Skjegget går derimot opp i løv og kvist, og gjemmer oss vekk inne i skogen. Helt gjemt vekk blir vi dog ikke. Øynene stirrer tilbake på meg fra dammen, sorte.


Med et rykk napper jeg den grønne fløyten opp fra vannet. Jeg blåser andemat av barken, setter meg ved en mosegrodd sten og spiller til jeg får vondt i hodet. Tonene forsvant inn i skogen, men jeg sitter igjen i den andre enden av fløyten. Og jeg forstår ospen. Gamle osp! Vi to, vi gror her gråe og unnselige, og vet ikke hvor vi skal gjøre av oss i all den begynnende sommeren.