Tilegnelse (Faust)

av Johann Wolfgang von Goethe. (Oversatt av André Bjerke).



Faust ved skrivebordet, av Ary Scheffer.

Det nærmer seg på ny en skyggeskare

som før engang har stanset ved min dør.

Jeg ber dem kanskje bli? Og vil erfare

at denne galskap frister meg som før?

De presser på! Nåvel, så la dem bare

få stige frem av dunst og tåkeslør.

Et tryllepust omkring meg gjør meg meget

forvirret og ungdommelig beveget.


De vekker minner: Lyse bilder jager,

og meget kjære skygger går igjen.

Det er et halvglemt sagn jeg gjenoppdager:

den første kjærlighet, den første venn.

Forynget gjentar smerten sine klager:

Hvor ledet livets labyrint oss hen?

Den nevner edle sinn som allerede

er vandret bort, bedratt for livets glede.


Hvem hører dette verk av mine hender?

Akk, ikke de som lyttet før engang!

Forsvunnet er den gamle krets av venner;

den første gjenklang er en stilnet klang.

Jeg synger for en sverm jeg ikke kjenner,

og frykter selv dens bifall til min sang.

Min diktnings første venner og venninner

er, hvis de lever, spredt for alle vinder.


En uvant lengsel i meg vil bli hevet

mot ånderikets høytidsfulle fred.

Min sang er vag og hviskende, som svevet

en eolharpes toner fra mitt sted.

Jeg gråter, av en gysning gjennombevet,

og i mitt hjerte synker mildhet ned.

Hva jeg besidder, ser jeg gå til grunne,

og virkelig blir bare det forsvunne.