av Johann Wolfgang von Goethe. (Oversatt av André Bjerke).
Det nærmer seg på ny en skyggeskare
som før engang har stanset ved min dør.
Jeg ber dem kanskje bli? Og vil erfare
at denne galskap frister meg som før?
De presser på! Nåvel, så la dem bare
få stige frem av dunst og tåkeslør.
Et tryllepust omkring meg gjør meg meget
forvirret og ungdommelig beveget.
De vekker minner: Lyse bilder jager,
og meget kjære skygger går igjen.
Det er et halvglemt sagn jeg gjenoppdager:
den første kjærlighet, den første venn.
Forynget gjentar smerten sine klager:
Hvor ledet livets labyrint oss hen?
Den nevner edle sinn som allerede
er vandret bort, bedratt for livets glede.
Hvem hører dette verk av mine hender?
Akk, ikke de som lyttet før engang!
Forsvunnet er den gamle krets av venner;
den første gjenklang er en stilnet klang.
Jeg synger for en sverm jeg ikke kjenner,
og frykter selv dens bifall til min sang.
Min diktnings første venner og venninner
er, hvis de lever, spredt for alle vinder.
En uvant lengsel i meg vil bli hevet
mot ånderikets høytidsfulle fred.
Min sang er vag og hviskende, som svevet
en eolharpes toner fra mitt sted.
Jeg gråter, av en gysning gjennombevet,
og i mitt hjerte synker mildhet ned.
Hva jeg besidder, ser jeg gå til grunne,
og virkelig blir bare det forsvunne.