Om samtidlitteratur og alltidslitteratur

av Erling Røhmer.

Flammarion-tresnittet (ukjent kunstner).


La oss for øyeblikket legge til side spørsmål knyttet til hvorvidt litteraturen har eller burde ha noe definert og overordnet mål. La oss isteden postulere at et slikt mål virkelig eksisterer. Utfordringen vi da blir stilt overfor er å komme frem til et plausibelt svar på hva dette overordnede målet faktisk er. Selv ender jeg opp med to alternativer. Hvert av disse danner utgangspunktet for et bestemt syn på litteraturen og på kunsten generelt. Valget det står mellom — veiskillet enhver sann estetiker før eller siden må konfrontere — er, i mine øyne, det følgende:


skal man skape for sin samtid, eller for evigheten?


Alternativ én impliserer en overbevisning om at litteraturen først og fremst burde ta sikte på å fange tidsånden: bli et bilde på den verden vi nå lever i — dets mennesker, moral, tanker, problemer og verdier. Mens alternativ to legger vekt på litteraturen som en formidler av det tidløse i den menneskelige tilværelsen; den søker ikke nødvendigvis bekreftelse av sin samtid, og anser estetisk kvalitet som noe som helst burde beskues, og som kun kan bedømmes, sub specie aeternitatis — fra evighetens perspektiv. Hvilket alternativ man finner mest tiltrekkende har åpenbare konsekvenser både for de som skaper og de som kritiserer litteratur.


Dette høres kanskje en smule flåsete ut, og enkelte lesere vil uten tvil stille seg tvilende til at et valg her virkelig er nødvendig. For dem vil det syntes rimelig å tro at det er fullt mulig å skrive samtidslitteratur i håp om å en vakker dag ende opp i klassikerhyllene. For begynner ikke alle klassikere sitt liv på denne måten? Homer, Dante, Milton, Goethe, Melville — skrev de ikke alle samtidslitteratur?


Homer, Dante, Milton, Goethe, Melville — skrev de ikke alle samtidslitteratur?

Denne mulige innvendingen skyldes en viss tvetydighet i ordet «samtidslitteratur». På én side omfavner begrepet (som i forrige avsnitt) potensielt sett alle former for litteratur, ettersom intet verk kan oppstå uavhengig av tid og sted. Dette gjør imidlertid «samtidslitteratur» til et fullstendig overflødig begrep. En annen og mer presis bruk av ordet derimot, tar «samtidslitteratur» som et slags synonym på alternativ én beskrevet over, det vil si: litteratur som tar sikte på å beskrive sin egen samtid. Med utgangspunkt i denne definisjonen vil jeg påstå at hverken Odysséen, Iliaden, Den Guddommelige Komedie, Det Tapte Paradis, Faust, Moby Dick — eller noen av de andre bautaene i vestlig litteraturhistorie, noen gang har vært eksempler på samtidslitteratur. Disse verkene ble nemlig ikke konstruert sikte på å gi et stillbilde av verden eller mennesket på et bestemt øyeblikk i historien. De er snarere forsøk — blant de aller beste vi har — på å kommunisere noe universelt; på å tale til alle mennesker: døde, levende og ufødte, om hva kjærlighet, skjønnhet, tragedie, mot, ondskap, moral — om hva selve livet virkelig handler om.


Alt handler med andre ord om fokus. Og sett fra et filosofisk perspektiv er det liten tvil om at det mest drastiske skiftet i litteraturens fokus skjedde i løpet av det nittende århundret, mye takket være Hegel og unnfangelsen av moderne filosofisk estetikk. Frem til da hadde forfatterens blikk alltid vært rettet mot det bestandige; slik arkitektens, billedhuggerens, malerens og musikerens øyne også hadde vært. Hvis noe partikulært og tidsbestemt — si, en skjønn jomfru eller en flyktig nytelse — ble lagt under kunstnerlupen så var det som regel for å kaste lys på det konstante: det virkelig virkelige. Kunsten (i mine termer alltid inkludert litteratur) var følgelig et språk som kommuniserte på tvers av både generasjoner og landegrenser. Den lot seg spore helt tilbake til våre fjerneste forfedre: én lang og dynamisk tradisjon, fra Aten til Jerusalem, fra Roma til Konstantinopel, Fra Firenze til Paris, London, Berlin, og Sankt Petersburg. Det skjer selvfølgelig utallige innovasjoner på veien, og enkelte utskudd oppstår her og der, men selve kunstens kjerneambisjon forblir alltid den samme: å bygge byer, male bilder, hugge statuer, komponere musikk og skrive bøker som hele verden — for ikke å si Gud selv — kunne speile seg i, prise og beundre. Dette synet på menneskelig kreativitet skulle vise seg å få hard medfart i århundret da Napoleon herjet, Hegel tenkte, Tidsånden våknet og Gud døde.


Georg Wilhelm Friedrich Hegel, portrett av Jakob Schlesinger.

Den gamle verdenen og dets idoler sto nemlig for fall, og hva kunsten angår var det Hegel som dyttet den overende. Det var nemlig Hegel — hvis enorme innflytelse knapt kan begripes på bakgrunn av nålevende filosofers heller perifere status på verdensscenen — som introduserer synet på historien, mennesket og selveste Gud som noe organisk, voksende og konstant foranderlig. For kunstneren betydde dette at målskiven nettopp hadde begynt å bevege seg. Verden besto ikke lenger av evige sannheter. Alt var plutselig i bevegelse: en del av en prosess. Deres oppgave var dermed ikke lenger i å klatre ut av Heraklits ustadige strøm, i håp om å fange et glimt av det uendelige, men tvert imot å dykke ned i strømmen, og da spesielt sitt eget indre, for å produsere en så konkret representasjon av tidsånden (der Zeitgeist) som overhodet mulig. Som Narcissus, hadde Kunsten til slutt oppdaget sitt eget speilbilde i tidens elv.


Før jeg følger denne tanken videre, er det verdt å minne leseren om at disse idéene introduseres synkront med at den etablerte kristendommen går i oppløsning over hele i Europa. Det er derfor påfallende å se hvor raskt kvasi-religiøse konsepter som det Ideelle, det Absolutte, tidsånden og det transcendentale flommet inn i tomrommet etterlatt av den judeo-kristne Gud. Troen på at kunsten en dag kom til å erstatte religionen som menneskets kilde til mening og moral var stor og svært motiverende; både for kunstnere og filosofer – personer som Richard Wagner og Friedrich Nietzsche.


Arthur Schopenhauer.

Men ikke alle var solgt hva gjaldt Kunstens nye kurs og ambisjoner. Hegels egen antitese, den bittersøte Arthur Schopenhauer, var for eksempel lite interessert i å bli sittende som stille vitne mens all visuell kunst ble redusert til kun en serie eksperimenter, og all litteratur sakte, men sikkert ble omgjort til (i Schopenhauers ord) «journalistikk». Schopenhauer argumenterte med andre ord for et kunstsyn med utgangspunkt i det ovenfornevnte alternativ to: skap for evigheten. Han skriver (i essayet «Om estetikk»): «Et ekte kunstverk leder oss fra det som kun eksisterer midlertidig og deretter aldri igjen, i.e. det individuelle, til det som eksisterer bestandig, igjen og igjen, i utallige manifestasjoner, den rene form eller Idé». Igjen synes jeg at jeg kan forutse enkelte lesere rynke på nesen. For dersom dette — å lede oss fra det midlertidige til det bestandige — virkelig er kjennetegnet på «ekte» kunst og «stor» litteratur (i hvert fall dersom en sverger til alternativ to), så skulle det da ikke være noe i veien for at også samtidskunst/litteratur kan oppnå dette. Eller?


Aristoteles (detalj fra Skolen i Aten), av Rafael.

For å svare på dette ser jeg meg nødt til å plukke en ny filosof ned fra bokhyllen. Den Nikomakiske Etikk er Aristoteles’ klassiske forsøk på å komme frem til et svar på hva det er som kjennetegner et godt menneskeliv. En spørreundersøkelse utført i antikkens Hellas eller den moderne Vesten, ville sannsynligvis avslørt at folk flest, da som nå, anser nytelse som sentral ingrediens i ethvert godt liv. Men burde nytelse som sådan være målet, slik en hedonist ville sagt? Eller burde nytelse, som Aristoteles selv argumenterer, heller betraktes som en fornøyelig bieffekt, en slags «krone på verket» – belønningen etter å ha handlet i tråd med et dypere sett med idealer? En parallell kan her trekkes til forrige avsnitt. For i likhet med hvordan hedonisten fikserer sin oppmerksomhet på nytelsesmaksimering — på mat, drikke, sex, intellektuell stimuli, et cetera — i håp om å på dødsleiet kunne se tilbake på et så deilig liv som mulig, så fikserer samtidslitteraturen sitt blikk på samtiden — dets språk, trender, personlighetstyper, et cetera — i håp om å etterlate en så presis skildring som mulig av sitt eget her og nå. Men, som Aristoteles og Schopenhauer raskt vil innvende: Er det virkelig hedonistens liv som er mest nytelsesrikt? — og er det egentlig samtidslitteraturen som, i det lange løp, danner det beste bildet på samtiden? Kan det ikke ofte virke som det tvert imot er de menneskene som ikke aktivt søker nytelse som et mål i seg selv, som faktisk sitter igjen med høyest poengsum når det utilitaristiske regnestykket omsider er gjort opp? — slik det ikke nødvendigvis er de kunstnerne og forfatterne som legger samtiden mest omhyggelig under mikroskopet, men snarere de som bruker samtiden som kun et springbrett ut mot evigheten, som står igjen som sin samtids fremste representanter?


er det egentlig samtidslitteraturen som, i det lange løp, danner det beste bildet på samtiden?

Kanskje er det ikke så rart at mange synes det er noe heller hedonistisk; noe flyktig, forfengelig og egosentrisk; i selve samtidslitteraturens kjerne. Den ser ikke ut til å føle noe ansvar overfor hverken tidligere eller kommende generasjoner. Den er, au fond, både trangsynt og nærsynt. Den produserer ferskvarer, og kan hverken fryses eller saltes ned. Den oppmuntrer til raskt og hyppig konsumpsjon. Samtidslitteratur er, vil enkelte si, i bunn og grunn mote — eller, for å repetere Schopenhauers ord, journalistikk.


Etter et slikt polemisk utbrudd må samtidslitteraturen naturligvis få lov til å svare for seg. Dens sterkeste forsvarstale benytter seg hovedsakelig av to ulike strategier. Den første er å anklage alle som stiller seg kritisk til samtidslitteraturen, for å være sensoriske, elitistiske og (verst av alt) gammeldagse. Dette for å skape en kontrast til samtidslitteraturens eget image som fordomsfri, dynamisk og (viktigst av alt) ungdommelig. Den andre, positive, strategien går ut på å argumentere for samtidslitteraturens grunnleggende ærlighet, nærhet og ydmykhet. Samtidslitteraturen later ikke som den kan si mer enn det som faktisk er mulig. Den har ingen høyere ambisjoner enn å skildre verden slik den faktisk er, i vårt eget her og nå. Hva evigheten angår — ja, det får evigheten vise. Med Hegel som ekspertvitne viser samtidslitteraturens advokater til at Kunsten med stor ‘K’ for lengst har vokst fra drømmen om uforanderlige idealer og verdier, og at det derfor ville vært falskt, overtroisk, arrogant, og ærlig talt temmelig tåpelig å stride frem, slå seg på brystet og hevde at man ønsker å «skape for evigheten». (Dette synet er langt mer utbredt og ortodokst i den visuelle kunsten enn i litteraturen, noe menn som Odd Nerdrum og Vebjørn Sand ofte har følt på kroppen).


Så hva sitter vi igjen med da? Står valget virkelig mellom å være en navlebeskuende samtidsforfatter, eller en pompøs krøniker av evigheten? Vel, la oss dempe retorikken en smule og se om det ikke finnes en mer sympatisk måte å omformulere dilemmaet på.


Alle vil være enig i at litteratur skildrer partikulære skikkelser, følelser, steder og handlinger. For noen er dette alt som trengs. Ytterligere krav og refleksjon er streng tatt unødvendig. Å gjøre disse skildringene så gode, vakre og sanne som mulig er litteraturens fulle og eneste mål. — Åh, om vi bare kunne latt saken ligge der…


For det er nå engang slik at menneskets idéer om det vakre, sanne og gode ikke er uforanderlige. Et valg er derfor uunngåelig. Skal litteratur skrives og bedømmes med utgangspunkt i nåtidens verdier (estetiske, etiske og epistemologiske); eller på bakgrunn av de verdiene som verdenslitteraturen presenterer som de mest sentrale og vedvarende? Dette er ikke et enkelt valg, spesielt når man tar i betraktning at ingen enkeltindivider kan påberope seg å være i besittelse av en autentisk refleksjon hverken av sin samtids eller evighetens verdier. Alt man kan bestemme er hvor man ønsker å sikte; — ikke hvor man faktisk lander.


Men dersom litteraturen som helhet, ignorer den ene målskiven (gjerne ved å bli for fiksert på den andre) så ender den raskt opp som enten fremmed for sin samtid eller for evigheten. For det er ingen tvil om at litteraturen både kan bli så hypnotisert av sin tids flyktige partikulariteter at den mister all relevans straks disse partikularitetene blåser vekk og tiden tikker går videre — òg at den kan bli så høy på abstraksjonens helium at den svever opp til metafysikkens luftige idéverden og glemmer alt om livet nede på jorda. Litteraturen trenger begge stemmer, det partikulære og den universelle, til å snakke sammen. Det er i dialogen mellom de to at litteraturens kraft skinner gjennom på sitt sterkeste.


Litteraturen trenger begge stemmer, det partikulære og den universelle, til å snakke sammen. Det er i dialogen mellom de to at litteraturens kraft skinner gjennom på sitt sterkeste.

Det finnes altså ikke noe «riktig» valg ut av de to alternativene. Alle står fritt til selv å velge hvor de ønsker å stå, og til å flytte seg fra et perspektiv til et annet. Men erkjennelsen av nettopp dette — av det unektelige faktum at det faktisk finnes to uforenelige perspektiver hva gjelder kunst og litteratur, er en forutsetning for all sunn kritikk og all dyp litteraturforståelse. Det er også en potent kur mot to litterære (og ikke helt uvanlige) dødssynder, hvorav den ene består i å kaste vrak på all samtidslitteratur ved å redusere den til simpel mote og forfengelighet; Og den andre i å bli så fanget i nåtiden at man mister all evne — og vilje — til å kommunisere med både forgjengere og etterkommere. For samme hvor en enkeltforfatters tilbøyeligheter måtte ligge – om han anser Hegels Zeitgeist som sitt mål eller sitt utgangspunkt – så burde hans leser, kritiker, samtid og etterkommere, alltid forsøke å sympatisere med forfatterens egne premisser (i hvert fall før man eventuelt begynner å kaste ut synspunkter basert på sine egne). En slik holdning, både på det individuelle og kollektive plan, er med på å sørge for at litteraturen alltid har minst to bein og stå på, og minst to øyne og se med, til tross for at det gjerne kan virke som disse to perspektivene ofte ender opp med å konkurrere om hvem som kontrollerer munnen.


Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no