Om mangfold, lokalt og globalt

av Kato Gulbrandsen.

Vercingetorix legger ned sine våpen foran Cæsar, av Lionel Royer.


Det er ingen tvil om at Romerriket var svært mangfoldig. Språk, skikker, kjøkken og klesdrakt varierte fra den ene provinsen for ikke å si den ene landsbyen til den neste. I flere hundre år fantes det også religionsfrihet i imperiet. Så lenge man ga Cæsar det Cæsar krevde og underkastet seg Romas lov, kunne man tro hva man ville. Foruten noen få unntak, blant dem et hardnakket folkeslag i Judea, var det få innenfor rikets grenser som ikke var villige til å signere denne avtalen.


Forutsetningen for Romerrikets globale mangfold var med andre ord å finne i dets enorme lokale egenart. Lokalt sett var det nemlig bare noen få kosmopoler – som Roma, Alexandria og Kartago – som virkelig var mangfoldige. Bortsett fra disse besto riket av separate kulturer, hvis eneste fellesnevner var deres italienske herskere. At alle disse ulike folkeslagene lot seg samle under én sivilisasjon, med ett sentrum, én lov og ett overhode er vitne om romernes evne til å ivareta sin egen særegenhet. For ultimatumet romerne brakte med seg på sine erobringer var alltid klart: Aksepter at Romas egenart og autoritet står øverst, eller vært vitne til at Romas egenart og autoritet overkjører deg og dine på slagmarken.


Disse skillene mellom lokalt og globalt mangfold, og mellom lokal og global egenart, er distinksjoner som dagens Belgica, Brittania, Germania, Hispania, Gallia, Scandinavia osv. har vanskelig for å erkjenne. Det snakkes i dag konstant om mangfold et ideal som nærmest har blitt skrevet inn i våre mange lands konstitusjoner. Men er målet vårt globalt eller lokalt?



Det er vanskelig å konkludere med noe annet enn at dagens mangfoldsmål er en inversjon av den romerske modellen. Å stolt og åpenlyst sette sin egen, lokale identitet og nasjon først er ikke comme il faut. Europas nasjoner ser i så måte ut til å ta det globale mangfoldet for gitt, og de oppfører seg følgelig som om de hver og én kan stappe seg fulle av all verdens variasjon, uten at helheten taper noe på det. Målet er tilsynelatende å oppnå globalt mangfold på lokal skala.


Dersom dette målet oppfylles, vil det globale (eller i det minste det Europeiske) mangfoldet opphøre. Hver bestanddel vil bli kun et lite bilde av helheten, hvilket gjør helheten til et album fylt av nær identiske bilder. I sitt forsøk på å inkludere alt ender man opp med å miste det unike man selv hadde å tilby. I sin ferske bok om Romas historie, SPQR, markerer Mary Beard slutten på Det Romerske Imperiet med universaliseringen av romersk statsborgerskap. For når alle er en romer, så er ingen det.


Den motsatte problemstillingen oppstår når bestanddelene ønsker å rive seg fri fra helheten, noe som alltid skjer når helheten oppfattes som tyrannisk. Dette øker selvfølgelig sjansen for konflikt, spesielt hvis helheten, enten det er snakk om Romerstaten, Det Osmanske Riket, Det Britiske Imperiet, Sovjetunionen eller EU, ikke ønsker å gi opp sin makt. Paradokset som dagens globalister står overfor nå som de har adoptert mangfold per se som sin hjørnesteinsverdi er at det er lokal selvstendighet og egenrådighet som produserer det rikeste globale mangfoldet. Mens det å stadig promotere økt lokalt mangfold kun leder til stadig større global ensformighet.


Basar i Aten, av Edward Dodwell.

Det er et dilemma vi moderne mennesker har vanskelig med å akseptere, dette med at vi ofte må ofre noe selv for å bidra til en større helhet. Vi vil ha alt, eller så mye som mulig selv når dette går på bekostning av menneskeheten, eller kloden, som helhet. For det er ikke bare lenge oppsparte naturressurser vi står i fare for med å bruke opp det er lenge fostret mangfold også.


Løsningen? Alt jeg vet er at ekte, bærekraftig mangfold, starter i det små. For det er de som er villige til å begrense seg, de som klarer å utøve kulturelt måtehold, de som ikke panter sin egenart for kortsiktig vinning, men som planter den videre for langsiktig blomstring – som vil ha noe unikt å vise til, når alle andre har nådd sine mål om å bli som alle andre.




Hvit mann, svart mann,

Rød mann – gul:

Lær – ikke le

Av din far.

Viking, Galler,

Sakser – Hunn:

Vern – ikke vik

Fra din mor.

Alle stammer

Sammen – syng:

Plant – ikke pant

Deres arv.