“Landsbyen" av Ivan Bunin.


Hva gjør man når man går tom for lesestoff i ferien? Du ransaker de nærmeste nedstøvede bokhyller, hjemme, på hytta, hvor som helst, etter bidrag fra verdenslitteraturen. Hvis man er heldig finner man kanskje en av Gyldendals gamle, pene og velduftende samlinger. Jeg var heldig. Av disse plukket jeg ut Landsbyen (1909) av Ivan Bunin i norsk oversettelse av Thomas Christensen.


Brødrene Tichon og Kusjma nyter — som tredje generasjon — frihet. Frihet etter at deres farfar kjøpte seg fri fra livegenskapet. Men snart, i 1861, er det slutt på livegenskapet en gang for alle. Hvordan har de allerede fattige, ulærde og sykdomsbefengte russiske bøndene egentlig klart seg etter frigjøringen? Grenseløs fattigdom, spedbarnsdød, voldtekter, brutalitet, sult, hykleri og totalt fravær av medmenneskelighet — slik beskriver Bunin det rurale Russland ved det forrige århundreskifte.


Fattigdom er blitt de fattiges skyld, etter frigjøringen er de jo fri til å arbeide! De som har kunnet nyte friheten en liten stund, som brødrene Tichon og Kusjma, har hatt tid til å tenke tanker de helst ville vært foruten. Russerne er et splittet folk, både seg i mellom, og på innsiden. Tichon ser ingen mening med lidelsene rundt seg, han bestemmer seg for å sette «meg og mine» som øverste prioritet. Men det blir ingen «mine», et ulykkelig og sterilt ekteskap etterlater han alene, med flasken. Som jordeier blir de revolusjonære tendensene en vekker: Han kan ikke stole på noen, alle hater han. Og ikke nok med det, han innser at de også hater hverandre. At han stadig håper på og ønsker forbedring leder han til den frykteligste oppdagelsen av alle: At der inne i han fantes en annen, som var dummere enn han selv.


I mellomtiden har Kusjma blitt forfatter. Han er lei av folkets hykleri og har blitt anarkist, men han vet ikke helt hva det egentlig betyr. I motsetning til Tichon tenker ikke Kusjma bare på seg selv. Han tenker på Russland, og hvordan de «nye russere» er villmenn — ja nærmest dyr. Han tenker tilbake på sine glade dager som tolstojaner, og smiler ironisk med tårevåte øyne. Selv ikke Tolstoj er en Frans av Assisi; han kan ikke preke til ville dyr. Bunin selv var tolstojaner, helt til han avskrev hele prosjektet som en utopi.


Brødrene Tichon og Kusjma har sine uenigheter, og finner spe trøst i det eneste de kan enes om: vi er et folk som ikke duer til noen ting. De har arbeidet i årtusener uten ende og kommet ingen vei. Arbeidet bærer ikke frukt, fordi alle gjør og tenker «som de andre». Som om ikke det var nok kan ikke konene deres engang bake ordentlig brød: Overskorpen går pokker i vold og undersiden er bare rå deig.


Landsbyen vekket sterke reaksjoner fra alle sider av det politiske spektre da den utkom i 1909. Den malte et grusomt, realistisk bilde av kårene i det rurale Russland — et bilde de revolusjonære kunne bruke til sin sak. Men historien er fortalt til dels fra jordeieren Tichons side og «de nye russere» karikeres som pøbler, mordere og voldtektsmenn ute av stand til å arbeide seg ut av fattigdom. Skal disse lede en revolusjon? Hvad kan man forlange av dette folket? Ja, hvem bærer skylden?


Russian Village, by Vasily Dmitrievich Polenov, 1889.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no