Historikeren: Umberto Eco


Bogaerts, Rob / Anefo - http://hdl.handle.net/10648/ad390f7a-d0b4-102d-bcf8-003048976d84; Beeldbank Nationaal Archief

Hvis du liker historie, liker du Umberto Eco. Jeg vet ikke om noe annet moderne forfatterskap hvor det foreligger så store mengder historisk research. Det er kanskje ikke så rart at han ikke debuterte som romanforfatter før han nærmet seg femti? Før det hadde han allerede publisert verker og forelest om semiotikk, filosofi, middelalderen og litteraturteori. Alle disse tingene integrerer han i sine romaner.


Da han omsider debuterte med In The Name of the Rose i 1982 var det verdt ventetiden, og arbeidsmengden. Historien om hvordan den unge Adso og den Sherlock Holmes-inspirerte William of Baskerville løser et mordmysterium i et benediktinerkloster ble en bestselger. I bokens postskriptum forteller Eco: «I began writing in March of 1978, prodded by a seminal idea: I felt like poisoning a monk».


I Ecos andre bok, Foucault’s Pendulum(1988), har researchmengden økt enda en gang. Denne gangen setter alle verdens konspirasjonsteorier, obskure religioner, teosofi, semiotikk og tempelriddere scenen for mysteriet. Folk av det nysgjerrige slaget risikerer å bruke svært lang tid på denne, simpelthen fordi man blir fristet til å lese mer om alle de navnene og referansene som dukker opp underveis i boka, som allerede er omlag 650 sider lang.

Ecos tredje bok, The Island of the Day Before (1994), foregår på 1600-tallet og det dreier seg om å løse lengdegradsproblemet. I år 2000 utkom boka Baudolino. Dette er, etter min mening, den mest eventyrlige og odysséaktige av hans romaner. Den slue Baudolino og reisefølge hans setter ut for å finne riket til prestekongen Johannes. Veien østover byr på alle slags mytologiske vesner fra høymiddelalderens folklore. Vi får også alternative forklaringer på hvor flere av middelalderens kjente relikvier kommer fra. Attpåtil inneholder boken sitt egne lille «locked-room»-mysterium (spoiler alert) hvor offeret er ingen ringere enn Fredrik I, bedre kjent som «Barbarossa».


I 2004 utgir Eco den mest personlige av alle sine skjønnlitterære bøker, The Mysterious Flame of Queen Loana. Hovedpersonen, som samler på antikke bøker, har mistet hukommelsen. Han jobber seg sakte men sikkert gjennom notatbøker, leker, litteratur og tegneserier fra barndommen i håp om å kickstarte den. Han oppdager blant annet at han har vært fascist, i den grad man kan kalle et barn det. Som alle pliktoppfyllende og smarte skolebarn ville han med glede ofret livet for Il Duce. Omsider erindrer han at den største innsatsen, gjorde han for motstandsbevegelsen.


Handlingen i Ecos sjette bok, The Prague Cemetery (2010) foregår på 1800-tallet og tar for seg omstendighetene som ledet til Dreyfus-saken. I denne boka treffer vi historiske personligheter som den unge Sigmund Freud, Alexander Dumas som overser samlingen av Italia, Guiseppe Garibaldi som leder den berømte Spedizione dei Mille og mange flere. Ecos aller siste roman, Numero Zero (2015) handler om en journalist som får nyss om at en viss italiensk diktator allikevel ikke ble skutt ved Comosjøen i 1945. I 2016 dør Umberto Eco, 84 år gammel.


Bortsett fra å være historiske romaner, har alle Ecos bøker til felles at de gjerne beskrives som postmoderne litteratur. Hjørnesteinen i hans forfatterskap er nemlig en diagnose av det moderne: Vi lider av en slags semiotisk pareidoli. Vi ser mening og mønstre selv hvor det ikke finnes noen. Det kunne kanskje virke som om noen myrder uskyldige munker etter mønster fra De Sju Trompetene, det kunne virke som om det foregår en hemmelig krig mellom frimurerne og Rosenkorsordenen, men sannsynligvis er det ikke slik. Det betyr at mysteriene i Ecos romaner ofte gjenstår uløste, eller viser seg slettes ikke å være mysterier, og at symbolene, referansene, og mønstrene er laget med spesielt henblikk på hvilken mening leseren tillegger dem. De er resepsjonsestetiske.


Det betyr at forskjellige lesere kan sitte igjen med forskjellige opplevelser av romanene. Men én ting vil alle som har lest Umberto Ecos historiske romaner enes om: De er bedre enn Dan Browns.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no