Uten dagslys

av Eiliv Lundal.

"Orfevs leder Eurydyke ut av Underverdenen", av Jean-Baptiste-Camille Corrot.

Det virket som om vi ikke hadde sett dagslys på, ja, jeg vet ikke hvor lenge, men det betydde ikke noe, vi gikk uansett videre, opp stien som snirklet seg oppover fjellene, langs bekken, som var kraftigere enn ellers, fordi snøen hadde smeltet og blitt til vann. Vi gikk langt uten å stoppe, og jeg spurte henne om når vi sist hadde sett dagslys, og hun svarte ikke, så jeg svarte liksom på mitt eget spørsmål og sa at det nok snart ville komme. Da vi stoppet for å ta en pause og en øl, sa jeg at hun var vakker, men hun hørte det ikke. Vi satt på en bred stein noen meter ved siden av stien og så utover landskapet som bredte seg ut foran oss. Jeg så ned mot vannet nede til høyre, på fjellene med de hvite toppene som reiste seg brått i det fjerne, på stien videre oppover; den rødgrønne lyngen som liksom pakket inn stien på hver side, elven som rant nedover og som noen steder hadde bølger som skummet hvitt på toppen, og kunne minne om små miniatyrversjoner av fjellene langt der borte.


Etter noen minutter reiste hun seg plutselig opp og begynte å gå videre. Jeg kastet den halvfulle ølen min i elva og så den gullaktige, skinnende boksen flyte nedover. Flere ganger snudde jeg meg for å se etter den, men etter den første gangen så jeg den ikke mer.


Mange timer senere var vi framme ved det tenkte målet, men hun så ikke tilfreds ut, og helt ærlig var ikke jeg det heller. Men vi var slitne og tenkte at vi ikke hadde noe særlig valg, så vi satt der en stund, i taushet, før vi gikk ned igjen, nedover den samme stien, langs elva, og det slo meg et stykke ned på veien at jeg kunne se etter ølboksen min, men kanskje var jeg kommet for langt. Jeg så den i hvert fall ikke.


«Kanskje vil vi se dagslys i morgen?» spurte jeg, men hun lot ikke til å høre det, i hvert fall svarte hun ikke.


«Du er svært vakker», sa jeg igjen, men hun hørte det ikke, hun hørte ingenting. Men det visste jeg jo egentlig ikke, bare at hun ikke svarte, det visste jeg. Eller kanskje var det jeg som ikke hørte, og jeg som ikke svarte, kanskje hadde hun svart hver gang. Lyden kunne ha blitt borte i vinden, for vinden blåser den. Og jeg småjogget litt for å ta henne igjen og spurte om hun hadde sagt noe, men hun så bare rart på meg, som om jeg var en fremmed som tilnærmet seg henne, og jeg trakk meg tilbake og gikk videre uten å si noe på en lang stund.


Da vi var kommet så langt ned at vi kunne skimte de gressbelagte takene på hyttene i hyttegrenden nærmest elva, snublet jeg i en rot jeg ikke hadde sett og klarte bare så vidt å ta for meg med henda, som ble skitne og våte og jeg tørket det av meg på buksen min. Da jeg så opp for å sjekke om hun hadde stanset eller snudd seg for å sjekke hvor det ble av meg, klarte jeg ikke få øye på henne, så hun måtte ha gått videre. Jeg jogget et lite stykke for å ta henne igjen, ekstra varsom hvor jeg trådde, slik at jeg ikke skulle snuble igjen. Jeg tenkte det var rart hvor langt hun var kommet, selv da jeg nærmet meg bilveien kunne jeg ikke se henne, ja, hun hadde virkelig satt opp tempoet. Det måtte ha blitt kveld, for luften hadde fått et litt kjølig drag i seg og jeg lukket igjen fleecejakken jeg hadde hatt åpen helt siden vi begynte å gå.


Jeg gikk langs bilveien uten henne. I ny og ne kjørte en og annen bil forbi på veien ved siden av meg. Noen ganger kom det store trailere og da kjente jeg vinden som liksom ble kastet mot meg etter at de hadde kjørt forbi. Himmelen over meg var grå, som om tilslørt av et lag med aske, og jeg tenkte igjen på når jeg sist hadde sett dagslys. Men minnene mine var fjerne og vage og rykket på en måte fra meg de få gangene jeg fikk tak i dem. Jeg husket svært lite, ja selv gårsdagen var vanskelig å huske, og det var nesten som å se inn i en svart intethet å tenke tilbake, som etter en natt med drømmeløs søvn.


Jeg kom på at jeg gikk langs bilveien og tok en avstikker inn til venstre for å komme meg inn på det området der den lille campingvognen vår lå plassert, i utkanten av en hyttegrend, nærmest bilveien. Der måtte hun nå være, det var jeg sikker på, helt sikker. Det var kommet et lite trekk og jeg dro jakken tettere inntil meg og hutret svakt. Det skulle bli godt å komme seg inn i varmen, og så sulten jeg var! Mat hadde vi ikke hatt med oss på turen, bare noen ølbokser, og jeg kom på at boksen min nå lå i elva et sted, kanskje hadde den kommet langt ned, nesten nede ved det store vannet der elven ebbet ut, eller så hadde den blitt sittende fast blant noen steiner langt der oppe og lå og vugget i det iskalde fjellvannet. Der kunne den ligge lenge, for hvem ville vel plukket den opp, om de først så den ligge der?


Jeg dro ned dørhåndtaket på den hvitslitte døren og gikk inn.


«Hallo», sa jeg, og det hørtes rart ut å snakke etter så lang tid med stillhet, stemmen min var liksom rusten.


Hun svarte ikke og jeg så henne heller ikke.


«Er du her?»


Ingen svarte.


Jeg gikk til venstre inn i den trange gangen der soverommet lå til venstre og det lille badet til høyre. Jeg åpnet døren til badet og der sto hun, med hodet vendt mot speilet slik at jeg så bare bakhodet; det mørkeblonde håret hennes som bølget seg nedover og hang langs ryggen hennes som langt, uklippet gress.


Jeg gikk rundt henne på venstre side for å se ansiktet hennes og hun sto helt urørlig.

«Er alt bra?» spurte jeg.

Hun snudde seg mot meg i det jeg kom på siden hennes og stirret meg inn i øynene og jeg skjønte rent lite av hva som skjedde.

«Skal jeg henge på noe kaffe? Og varme litt eplekake? Du må da være skrubbsulten du og, er du ikke?»

Hun snudde seg mot speilet igjen og der stod hun resten av kvelden.

«God natt», sa jeg, da klokken var blitt mye og jeg hadde gått for å legge meg. Men kanskje hun ikke hørte meg, for hun svarte ikke.


Morgenen etter var hun borte og det tok flere måneder før jeg så henne igjen. Da hun kom tilbake stod hun på badet igjen og stirret tomt inn i speilet, slik hun hadde gjort den dagen vi hadde gått tur sammen. Det var blitt høst og bladene var blodrøde og luften enda kjøligere. Jeg var glad for å se henne igjen, samtidig skjønte jeg aldri hva hun gjorde inne på badet hele tiden, hvorfor hun ikke kom ut og om hun ikke var sulten eller hva hun hadde gjort alle disse månedene hun hadde vært borte og hvor hun hadde vært og hvorfor hun ikke hadde sagt noe til meg.


Men jeg tenkte at det var best å ikke spørre.


Morgenen etter dagen hun var kommet tilbake, hadde hun satt seg i sofaen.


«Så hyggelig at du sitter her!» sa jeg da jeg kom ut fra soverommet. «Skal jeg henge på noe kaffe?»


Men hun svarte ikke og stirret bare tomt ut i luften og etter noen dager var hun borte og jeg tenkte at hun sikkert hadde mye å holde på med. Resten av høsten holdt jeg bare på med mitt og det gikk dager da jeg ikke engang tenkte på henne, men så var det også andre dager da jeg savnet henne svært og ønsket at hun var der.


Det skulle midlertidig bli sen vinter før hun kom tilbake. Hun sto på badet da òg, og jeg klemte henne bakfra og det føltes som jeg kunne se gjennom bakhodet hennes og inn i speilet og i speilet så jeg mitt eget ansikt og ble i noen sekunder litt forvirret for jeg trodde jeg skulle se hennes. Jeg slapp taket på omfavnelsen og spurte om hun ville ha noe å spise og om jeg skulle henge på litt kaffe.


Morgenen etter var hun borte, som blåst bort i vinden, og da jeg gikk ut av døren for å se etter dagslys følte jeg meg litt irritert, for så mye kunne hun ikke ha å gjøre at hun ikke kunne si fra til meg før hun dro.


Den dagen gikk jeg opp den samme turen som vi hadde gått et halvt år før, opp den samme stien, forbi elven som nå stort sett var dekket av snø, skjønt noen steder var åpen ned til vannet som rant og de stedene gikk jeg bort til for å se om jeg kunne se ølboksen jeg hadde kastet ut i den, men den lå ingen av de stedene jeg så.


Jeg satt meg på den samme steinen og da jeg rettet blikket mitt mot fjellene i det fjerne, kjente jeg at noen bak meg prikket meg på skulderen og jeg skvatt til, for jeg var av den oppfatning at jeg var svært alene.


Da jeg snudde meg så jeg henne, hun sto der og stirret tomt på meg og så gikk hun oppover stien som vi hadde gått før, og vi gikk svært langt og selv om jeg flere ganger spurte om vi ikke skulle ta en pause gikk hun ufortrødent videre. Ja, selv da vi var kommet til den lille toppen vi hadde satt som mål forrige gang fortsatte hun, ned et dalføre, forbi flere små vann, opp en bratt bakke som gjorde meg veldig sliten. Over en lang flate med flere fjell på høyre side, ned en smal bakke og bort til en skogkant hvor hun forlot meg og jeg ble sittende lenge for å få igjen kreftene.


Det slo meg at det hele var litt underlig og jeg begynte å undre over hvorfor hun hadde dratt fra vognen vår og gått langt opp i skogen for så å stå bak meg og prikke meg på skulderen.

Da jeg følte meg i stand til å fortsette å gå gikk jeg inn i den tette skogen foran meg og det var ganske kaldt og begynte å bli mørkt så jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Men det gjorde jeg, og skogen var så tett at jeg flere ganger måtte knekke grener for å få plass til å komme meg gjennom. Etter en stund var jeg nærmest utmattet og måtte sette meg ned igjen. Hun virket å være borte og jeg ble forfjamset over hvor god form hun måtte være.


Jeg prøvde å gå litt til, men ble veldig sliten og det ble stadig mørkere. Jeg bestemte meg for å legge meg ned ved siden av et tykt, høyt grantre hvor barnåler hadde dalt ned og nå utgjorde et tørt underlag som jeg kunne ligge på. Etter å ha ligget en stund uten å få sove, og etter å ha blitt så kald at jeg begynte å kjenne meg varm igjen, så kom hun plutselig gående gjennom skogen, og jeg reiste meg halvveis opp og forsøkte å få henne til å se meg, men skogen og mørket må ha vært så tett at hun verken hørte eller så meg, for hun gikk rett forbi uten å svare og jeg la meg snart ned igjen for å sove.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no