Utenfor

av Karen Drabløs Landa.

Vinterlandskap med skispor, av Gustaf Fjæstad.


Det er blitt jul.

Det vil si, det har vært jul lenge.

Det nærmer seg to måneder siden pepperkaker og julebrus begynte å dukke opp i butikkene. To måneder siden amerikanske poplåter om «snow» og «love» og «Santa», som kaller seg julesanger bare fordi de akkompagneres av bjelleklang, begynte sin evige runddans over høyttalerne i kjøpesentrene.

Jeg er lei.

Jeg går alene i slapsen langs de pyntede julegatene. Tenker på eventyret om piken med svovelstikkene, hun som går gatelangs på nyttårsaften og fryser, som kikker inn vinduene til de varme stuene hvor folk hygger seg og feirer. Til slutt fryser hun i hjel.

Jeg fryser ikke, ikke på den måten.

Men jeg kjenner meg igjen. Jeg er også utenfor.

Jeg har ingen.

Joda, jeg har noen. Jeg hadde ikke måttet være alene på julaften, jeg kunne sikkert ha spurt noen, en venninne kanskje, om å få feire med henne og familien. Sendt henne en hjerteskjærende melding eller til og med ringt, og hun ville forbarmet seg over meg og tatt meg imot med åpne armer.

Eller jeg kunne ha svart på en av disse annonsene på Finn.no, der de tilbyr ensomme et sted å være på julaften. Folk gjør jo sånt.

Men jeg gjør ikke sånt, jeg er for stolt. Og jeg skammer meg.

Derfor later jeg som om jeg har et valg, som om jeg har tatt et valg. Later som om jeg egentlig bare er eventyrlysten, spesiell.

Jeg har fikset overnatting på en ubetjent DNT-hytte, jeg har pakket med meg stearinlys og fyrstikker, lakenpose og ribbe fra Fjordland. Jeg tar bussen bort fra byen i skumringen. Det er et par andre passasjerer der, de er pyntet og fyller opp setene rundt seg med poser, de har med seg gaver og vin til et helt selskap.

Jeg har ingen.

Én etter én går de av og forsvinner. Da bussen stanser på den aller siste holdeplassen er jeg den eneste som er igjen. Jeg går av bussen og den forlater meg der i skogkanten, alene.

På med hodelykt og ski og staver, på med sekk, av sted. Heldigvis kan jeg veien.

«Så tøff du er», sa kollegaene mine da jeg fortalte dem hva jeg skulle på julaften. Det var på julebordet. Vi var ferdige med middagen, samtalen kom inn på den forestående feiringen. Etter tur la de ut om pepperkakebaking og julegavekjøp, tilbehøret til ribba og hvilke familiemedlemmer de gruet seg mest til å tilbringe julekvelden med. Da turen kom til meg var jeg sjeleglad for at jeg hadde planen klar, sjeleglad for at jeg slapp å svare «Vet ikke» med et unnskyldende smil og møte de medfølende blikkene. «Så tøff du er», sa de. Vinen og komplimentene gjorde meg varm innvendig, en liten stund trodde jeg på dem.

Jeg går innover, følger skiløypene. Det har snødd tidligere på dagen, men de har ikke kjørt opp løypene etterpå, regnet vel ikke med at noen skulle gå her på julekvelden. Det er helt stille rundt meg, lydene fra veien forsvant så brått, som om et tykt ullteppe la seg over skogen. En strofe fra en gammel sang kommer til meg: Når alle lyder pakkes inn i vatt.

Jeg nynner på sangen, kan ikke hele teksten lenger, men melodien tar meg tilbake i tid, tilbake til barndommen. Jeg minnes den barnslige forventningen til jula, alle ritualene. Pyntingen av juletreet, mandelen i grøten, pakkene. Følelsen av å sitte høytidsstemt ved et pent dekket bord, i rød kjole og med sløyfer i håret. Vente på nikket fra mamma, tegnet på at jeg kunne reise meg og begynne høytlesingen av juleevangeliet: Det skjedde i de dager …

Det tar en stund før jeg gnir meg i øynene og kjenner at de er våte av tårer. Med kraftige bevegelser tørker jeg dem bort.

Jeg kommer frem til hytta. Av med ski og staver, av med sekk. Jeg lyser med hodelykta og låser meg inn, tenner opp i den vesle vedovnen. Pakker ut de mange stearinlysene og plasserer dem rundt omkring, tenner dem også.

Jeg har med meg en liten høyttaler som kan kobles til mobiltelefonen. På forhånd har jeg lastet ned en hel spilleliste med Oslo Gospel Choir, og nå setter jeg den på. Ingen kjøpesentermusikk, kun klassikere.

Jeg går tilbake til sekken og tar ut pakken med Fjordland-ribbe, klipper opp posen og tømmer innholdet i en kjele. Tenner gassblusset og lar maten varme seg mens jeg åpner en flaske vin, skjenker meg et glass, drikker. Virkningen av vinen er umiddelbar, den varmer meg opp innenfra, vedovnen og stearinlysene varmer meg utenfra, Oslo Gospel Choir synger «Deilig er Jorden». Jeg ser på klokka, den har passert fem. Jeg hever glasset en anelse og mumler: «God jul».

Duften fra ribbemiddagen begynner å spre seg i hytta, treffer meg hardt og overraskende med assosiasjoner, minner fra jula i fjor. Og nå klarer jeg ikke lenger å styre tankene: Jeg ser ham foran meg slik jeg husker ham fra den gangen, sittende mellom Jakobs foreldre, tindrende av forventning, jeg så barnet i meg selv i ham.

Savner han meg? Tenker han på meg? Husker han meg?

Jeg var som en mor for ham, i hvert fall som en deltidsmor, han har jo en ekte en også. Men når han var hos Jakob lot jeg som om moren hans ikke fantes, behandlet ham som om han var sønnen min, rettet ikke på ham om han glemte seg og kalte meg mamma.

Lurer han på hvor jeg er nå?

Han er bare fire år og har kjent meg siden før han kan huske.

Fem år, retter jeg meg selv, han er blitt fem år nå.

Men barn glemmer så fort, det nærmer seg ett år siden jeg så ham siste gang, rett før det ble slutt, ett år er lenge i et barns liv.

Jeg rister hardt på hodet, må ta meg sammen, jeg reiser meg fra bordet og sjekker maten. Brått kjenner jeg hvor sulten jeg er, jeg har visst ikke spist siden tidlig i morges, jeg bestemmer meg for at maten er klar.

Selv om magen rumler insisterende bruker jeg likevel litt tid på å legge maten pent opp på tallerkenen, det er tross alt julaften. Jeg finner frem en pakke juleservietter som jeg har tatt med for anledningen, de har et klassisk nissemotiv, svigermor ville ment at de var harry, tenker jeg og smiler for meg selv.

Eks-svigermor, eks-svigermor.

Jeg setter meg godt til rette med tallerkenen, legger servietten på fanget, tar inn duften av julemiddagen, smaker omhyggelig på hver enkelt bestanddel, potetene, medisterkakene, julepølsa, rødkålen – og så til slutt, ribba.

Forbløffet konstaterer jeg at jeg ikke merker noen forskjell fra den hjemmelagde varianten. Ingen forskjell mellom det som er resultatet av utallige råd og tips, tårer, stress og mas hvert eneste år i de tusen hjem – og det jeg har foran meg, som jeg kunne kjøpe ferdig i butikken, frakte med meg i en sekk, og varme opp på noen minutter.

En merkelig følelse av triumf sprer seg i meg, som om jeg har skjønt noe ingen andre har skjønt, som om jeg har lurt systemet. Jeg tenker på de mange bergene av gaver under juletrærne, anskaffet nærmest med livet som innsats, med kaving og svette og høy puls i ukene før jul. Berg av gaver som straks skal pakkes ut og etterlate et nesten tilsvarende berg av søppel, før mange av dem om få dager skal fraktes tilbake til de samme butikkene og byttes, under nøyaktig samme forhold som de ble kjøpt inn.

Galskap.

Vil han merke at det ikke ligger noen gave fra meg under treet i år?

Jeg har ingen gaver, jeg har ikke engang et juletre.

Men jeg har en herlig ribbemiddag foran meg, minst like god som den alle andre der ute spiser. Jeg har nydelig vin, jeg har en vedovn som knitrer og stearinlys som brenner, jeg har Oslo Gospel Choir.

Jeg er ikke piken med svovelstikkene, jeg står ikke utenfor og fryser, jeg er innendørs.

Men er jeg innenfor?

Kan jeg velge? Sorg eller glede, vemod eller takknemlighet, fortvilelse eller håp? Det jeg mistet – eller det jeg hadde?

Jeg tømmer vinglasset og fyller det igjen, fyller det til randen. Kremter høytidelig og reiser meg som om jeg skal tale til en forsamling, en forsamling som i forventning legger fra seg kniv og gaffel og stirrer på meg med høflig oppmerksomhet. Jeg trekker pusten dypt og løfter glasset foran meg, en hilsen til gutten som ikke er sønnen min. Deretter, med en røst så sterk og klar at den nesten overbeviser meg, erklærer jeg: «Gledelig jul!»