Utenlandsk tjenestepike søkes

av Tijana P. Morava.

Waterloo Lake, av John Atkinson Grimshaw.


Bergen, 1899


Vannet nedenfor skråningen er svart, så svart. Et passende navn, Svartediket. Klara har løpt hit helt fra Bryggen, og står nå tungpustet mot et gjerde. Det lukter fukt og furu, og skyene er i ferd med å falle til jorden som et tykt teppe regn over skogen. Kanten på Klaras karmosinrøde kjole er gjørmete, og knærne under kjolen oppskrapte. Ingen er ute etter henne, men hun løper likevel.


Er han død, eller lever han fortsatt? Ble han tatt av nordnorsk kulde eller har han druknet i kystens svarte vann? Det har gått tre år siden Klara så Anton sist. Han reiste nordover med et løfte om å hente henne så snart han hadde råd til et lite stykke jord med et bosted. De var allerede gift, og skulle stifte familie sammen. Bryllupsdagen lå nå i en fjern og tåkete fortid, et sted mellom hennes fars død og de nygiftes flukt til Norden. Det luktet syriner og stekt svin, og morens hage var dekket i blomster. En lett bris viklet seg inn i Klaras løse hår og bølget sløret hennes som et flagg. Morens tårer trillet nedover kinnene, og støyende musikk spiltes for gjestene.


Tjenestepike, det var dette Klara skulle bli, bare til paret hadde tjent nok. Den første kvelden i Bergen leide de et lite, avfeldig rom som de måtte dele med en mann i fillete drakt og en sovende kvinne. Da Klara og Anton gikk bort til det som skulle være deres seng, måtte de gå tett forbi mannen. Han nippet til en flaske sprit og luktet rotten fisk. Klara rynket nesen før hun kunne stoppe seg selv, og mannen så bevegelsen.


– Kjerringa di e vant med det fine, hæ? Herskap eller ka? sa han til Anton og flirte. Anton viste et unnskyldende ansiktsuttrykk, men sa ingenting.


– Har katt’n spist tungen din, din tutling? sa mannen igjen, mens stigende opphisselse hørtes i stemmen hans. En blodåre svulmet på pannen hans, og musklene på halsen hans strammet seg. I et langt øyeblikk var alle klare for trøbbel.


– Det e du som e tutling, Peder. La dem være i fred, sa den nå våkne kvinnen og gned seg i øynene. Mannen satte spent i en liten stund til, før han roet seg ned og fortsatte med lavmælt mumling. Selv om Klara og Anton ikke forsto et ord av det som kom ut mannens munn, så forsto de godt hans grimaser, uttrykt som disse var på harmens universelle språk.


Dette skulle være det unge parets siste natt sammen på lenge, så de la seg i den gamle sengen de hadde blitt tildelt, i et hjørne av det forfalne rommet, holdt rundt hverandre, og hvisket små, trøstende ord til hverandre.


Allerede neste dag reiste Anton nordover, mens Klara begynte i tjeneste hos en familie på Paradisbakken. Der var hun ikke alene. Hun skulle få hjelp av en landsmanninne, Maria, inntil hun lærte seg språket. Stående ovenfor Svartedikets stille vann i dag, minnes Klara familien Lund, og kjenner plutselig flere tårer komme. Dagene var lange og pliktene mange, men det hadde føltes som et sted å høre til. Klara husket den våren da hun var kraftig forkjølet, og måtte holde sengen i tre dager. Familiens eldste datter skulle konfirmeres, og de andre tjenerne var så opptatt at ingen hadde sett til henne på mer enn ett døgn. Klara var uvel, kaldsvettet og fabulerte. Hun hadde ikke fått i seg hverken mat eller drikke siden tidlig dagen før. Plutselig gikk døren til rommet hennes opp, og husfruen kom inn med en skål suppe, litt brød og en flaske kaldt vann. Siden Klara ikke kunne forstå henne, sa hun ikke et ord, men istedenfor rev opp brødet, puttet bitene i suppen, og tilbød suppen til Klara. Klara tok skålen imot forsiktig. Husfruen tok så Klaras kopp og fylte den med friskt vann. Det lå en tørr klut på Klaras vesle nattbord. Husfruen helte litt vann på den, vridde den om forsiktig, og plasserte den ømt på Klaras panne. Hun ble igjen på Klaras rom i noen øyeblikk til, så på henne med et bekymret uttrykk, før hun snudde, gikk ut, og lukket døren forsiktig igjen. Den raslende kjolen hennes, og den milde duften av syriner hun etterlot i rommet ble skåret inn i Klaras minne.


Atten måneder senere flyttet familien Lund til Amerika.


Klara hadde da for lengst begynt å lure på hvor fjernt Nord-Norge måtte være når brev fra Anton tok så lang tid for å komme. Han skulle skrive til hennes adresse på Paradisbakken, det hadde de avtalt, da hun ikke hadde noe adresse å skrive til. Men intet brev kom. Hver morgen våknet Klara med en synkende følelse i magen, og gjorde dagens arbeid med uro og spenning i kroppen. Maten smakte aske, og hun sov stadig dårligere.


Da det ble kjent at familien Lund kom til å flytte, fikk både Klara og Maria tilbud om å reise sammen med dem. Dette tilbudet mente Klara at hun ikke kunne ta. Hun skulle heller skaffe seg tjeneste et annet sted, eller reise nordover og finne Anton. Hennes optimisme avtok ikke med månedene som gikk, selv ikke når hun måtte flytte inn på et beskjedent pensjonat, og heller ikke da midlene hennes ikke lenger strakk seg til mer enn ett måltid annenhver dag. Da hun ikke lenger hadde råd til å kjøpe avisen og svare på annonser, dro hun fra dør til dør og spurte om noen trengte en hardtarbeidende tjenestepike.


– Vi har ikke behov for tjenestepiker akkurat nå, fikk hun ofte i svar, før døren smalt i ansiktet hennes.


– Hvis ikke du kan arbeide som sypike, trenger vi deg ikke.


– Er ikke du skolert til kokk, så har vi ikke noe for deg.


På festekontoret var beskjeden klar: – Lær deg språket ordentlig, så kan vi kanskje hjelpe deg.


Til slutt ble hun kastet ut av pensjonatet. Etter å ha vandret målløst rundt i flere timer, sliten i både kropp og ånd, satte hun seg ned på trappen til et gammelt, men godt vedlikeholdt hus. Hun hadde gått forbi der noen ganger før uten å våge seg for nær.


En svart, uredd katt kom bort til henne, og begynte å snuse på vesken hennes. Vesken skjulte Klaras siste matbit. Hun strakk ut hånden sakte mot katten, og ble litt overrasket da katten begynte å gni seg mot den. Klaras eneste venn i verden fikk så halvparten av det magre måltidet, mens Klara spiste resten.


Vel vitende om at hun nå hadde verken penger, ly, eller mat begynte Klara å gråte. Idet de første tårene trillet nedover kinnene hennes, begynte katten å mjaue. Plutselig gikk inngangsdøren på toppen av trappen opp, og en blond kvinne med glorete sminke kom ut av den mørklagte gangen. Da hun så den halvspiste maten ved kattens poter, så hun også Klara der hun satt og gråt i stillhet.


– Katten min likar deg, ser eg. Du prøvde å hjelpa ho. Mon tro eg kan hjelpa deg?

Etter å ha tatt noen steg nærmere vannet, kjenner Klara seg desperat og fortapt. Hun har bodd hos vertinne Helsnes i ett år, og det har ikke vært gratis. Mannlige ansikter begynner nå å snurre rundt i hodet hennes som en karusell, og hun vil få dem bort. Hun kan nesten kjenne deres tunge pust på huden. Hun har lært seg å akseptere det hun ikke kan endre. Men kan hun tillatte seg selv å fylle fattigdommens rekker med et nytt liv? Hjertet er tungt, sinnet formørket, og Klara klarer ikke lenger å håpe. Tårer triller nedover ansiktet og halsen, og hendene hennes skjelver. Mørke ringer rundt øynene tyder på søvnløse netter. Hun faller på knærne i håp om at hennes tårer kom til å slukke fortvilelsen. En bønn om styrken til å snu seg vekk fra det svarte, livløse vannet. Hun venter. Minuttene går, men ingenting skjer. Klara begynner å føle etter noe på den mørke bakken. Hun lukker hendene rundt noe stort og tungt, og løfter det opp. Så to, tre, fire, fem...og seks. Det holder.


Abyssus Abyssum Invocat.