top of page

Utenlandsk tjenestepike søkes

av Tijana P. Morava.

Waterloo Lake, av John Atkinson Grimshaw.


Bergen, 1899


Vannet nedenfor skråningen er svart, så svart. Et passende navn, Svartediket. Klara har løpt hit helt fra Bryggen, og står nå tungpustet mot et gjerde. Det lukter fukt og furu, og skyene er i ferd med å falle til jorden som et tykt teppe regn over skogen. Kanten på Klaras karmosinrøde kjole er gjørmete, og knærne under kjolen oppskrapte. Ingen er ute etter henne, men hun løper likevel.


Er han død, eller lever han fortsatt? Ble han tatt av nordnorsk kulde eller har han druknet i kystens svarte vann? Det har gått tre år siden Klara så Anton sist. Han reiste nordover med et løfte om å hente henne så snart han hadde råd til et lite stykke jord med et bosted. De var allerede gift, og skulle stifte familie sammen. Bryllupsdagen lå nå i en fjern og tåkete fortid, et sted mellom hennes fars død og de nygiftes flukt til Norden. Det luktet syriner og stekt svin, og morens hage var dekket i blomster. En lett bris viklet seg inn i Klaras løse hår og bølget sløret hennes som et flagg. Morens tårer trillet nedover kinnene, og støyende musikk spiltes for gjestene.


Tjenestepike, det var dette Klara skulle bli, bare til paret hadde tjent nok. Den første kvelden i Bergen leide de et lite, avfeldig rom som de måtte dele med en mann i fillete drakt og en sovende kvinne. Da Klara og Anton gikk bort til det som skulle være deres seng, måtte de gå tett forbi mannen. Han nippet til en flaske sprit og luktet rotten fisk. Klara rynket nesen før hun kunne stoppe seg selv, og mannen så bevegelsen.


– Kjerringa di e vant med det fine, hæ? Herskap eller ka? sa han til Anton og flirte. Anton viste et unnskyldende ansiktsuttrykk, men sa ingenting.


– Har katt’n spist tungen din, din tutling? sa mannen igjen, mens stigende opphisselse hørtes i stemmen hans. En blodåre svulmet på pannen hans, og musklene på halsen hans strammet seg. I et langt øyeblikk var alle klare for trøbbel.


– Det e du som e tutling, Peder. La dem være i fred, sa den nå våkne kvinnen og gned seg i øynene. Mannen satte spent i en liten stund til, før han roet seg ned og fortsatte med lavmælt mumling. Selv om Klara og Anton ikke forsto et ord av det som kom ut mannens munn, så forsto de godt hans grimaser, uttrykt som disse var på harmens universelle språk.


Dette skulle være det unge parets siste natt sammen på lenge, så de la seg i den gamle sengen de hadde blitt tildelt, i et hjørne av det forfalne rommet, holdt rundt hverandre, og hvisket små, trøstende ord til hverandre.


Allerede neste dag reiste Anton nordover, mens Klara begynte i tjeneste hos en familie på Paradisbakken. Der var hun ikke alene. Hun skulle få hjelp av en landsmanninne, Maria, inntil hun lærte seg språket. Stående ovenfor Svartedikets stille vann i dag, minnes Klara familien Lund, og kjenner plutselig flere tårer komme. Dagene var lange og pliktene mange, men det hadde føltes som et sted å høre til. Klara husket den våren da hun var kraftig forkjølet, og måtte holde sengen i tre dager. Familiens eldste datter skulle konfirmeres, og de andre tjenerne var så opptatt at ingen hadde sett til henne på mer enn ett døgn. Klara var uvel, kaldsvettet og fabulerte. Hun hadde ikke fått i seg hverken mat eller drikke siden tidlig dagen før. Plutselig gikk døren til rommet hennes opp, og husfruen kom inn med en skål suppe, litt brød og en flaske kaldt vann. Siden Klara ikke kunne forstå henne, sa hun ikke et ord, men istedenfor rev opp brødet, puttet bitene i suppen, og tilbød suppen til Klara. Klara tok skålen imot forsiktig. Husfruen tok så Klaras kopp og fylte den med friskt vann. Det lå en tørr klut på Klaras vesle nattbord. Husfruen helte litt vann på den, vridde den om forsiktig, og plasserte den ømt på Klaras panne. Hun ble igjen på Klaras