Våronn

av Oskar Bae.

Mannen med hakken, av Jean-François Millet.

Hagl ble av nordboerne en gang kalt “det hardeste såkorn”, men mon tro vi ikke har hardere i dag! Nå flerrer de snart opp jorden igjen. Blinde og dumme skal traktorene gå over åkrene, med skarpe tenner bak som glefser etter den tinede bakken; med kunstgjødsel og harv, med strålebehandlet såkorn, med skyer av sprøytemiddel over rørlagte bekkefar og gammel skogbunn.


Vi betvinger det golde jordet,

krever hvetens glans,

som til en furet hore

roper vi harmfullt: Dans!


Senere kjøres avlingen til enorme siloer og møller, hvor kornet tørkes og kvernes, før det pakkes inn i papir og plast og sendes ut til landets befolkning. Voilà!


Vi er bønder og har vært det siden uminnelige tider. Det ligger i oss; i våre trege bevegelser, vårt tungsinn, vår hjemlighet. Selv om den nette apekroppen vår knapt tålte det, ble vi tvunget ned i jorden, og der skulle vi trelle.


Bryllupet mellom menneske og muld la grunnlaget for hele vår historie. Jord og hjerne ble kultivert. Og om det enn – som nevnt – gikk hardt utover vår biologi, for både levealder og livskvalitet falt beviselig etter syndefallet ned i landbruket, spirte også en ny kjærlighet mellom menneskene og de stedbundne vettene.


Før ridderstanden ble forfinet ut av sine krigerske roller, og en viss nervøsitet tok bolig i denne nå overflødige samfunnsklassen, vegret ikke overklassen seg for jordarbeid. I Njåls saga kan vi derfor lese om stolte patriarker som selv går over åkrene med såkorn etter våronnen.


Gleden ved å i pakt med jorden frembringe mat som kan fø slekt og buskap, var der alltid. Rytmen til jorden ble vår rytme, og vi nynnet med, slo takten med foten og spilte fele over slagene.


Goethe skriver i 1774 om denne lykken, når han i Den unge Werthers lidelser beskriver det fullkomne i en bondes kålstuing, hvor hele prosessen fra gjødsling, såing, luking og sanking legger seg som lag i bondens matopplevelse. Bondens næringsinntak ble fyldig og meningsfullt.


Lengselen etter matens syklus, som i vårt samfunn kommer til uttrykk som etterspørsel etter økologisk mat, småbruksromantikk og grønne planter i byens leiligheter, er like forståelig som den er umulig. Leilighetene fylles med torv til tusener av prydplanter, og i skogen ligger myrene opprevne og ødelagte igjen. Usprøytet kål dekkes av mål på mål med tynn plast – sugd opp av havbunnen, brent og stivnet – for å holde den fryktede kålsommerfuglen ute. Økologisk fôr blir fraktet over verdenshavene, trukket av dieseltørstende skip, for å kunne fø norske husdyr opp etter de nye, romantiske kravene.


Alt dette er billig parterapi for et akterutseilt ekteskap.


Kald er denne tidenes koloss;

den skar her dalen ut i sten og sand

og fylte så hver elv og sjø med vann –

og skjærer også fossefall i oss.