Vann på en annen planet

av Håkon Strand Bølviken.

"Uranus" fra Tthe adventures of Captain Future. (Maps of The Worlds of Tomorrow).

Romskipet på vei til Altron fra Jorden slet seg opp fra bakken. Det var langt fra det beste skipet på markedet, og med langt fra det beste mannskapet, men hva mer kunne man forvente fra en farkost som pendlet til en slik gudsforlatt utpost som Altron?


Passasjerene satt fastspent og så ut av vinduene. De prøvde så godt de kunne å glemme den ukomfortable turen de hadde foran seg — men som en tropp gretne flyvertinner tilsynelatende gjorde sitt aller beste for å minne dem om. Synet utenfor var heller ikke spesielt oppløftende: et par hurtig krympende skipsmekanikere som stirret taust opp på romskipet med bekymrede blikk.


Idet de forlot atmosfæren gikk det noen vakter igjennom kabinen for å se at alt var rolig. Det har seg nemlig slik at den typen som reiser til Altron ikke er den du helst vil ha nær lommeboken din. Alt var likevel som det skulle, helt til to mennesker, en mann og en kvinne — først den ene, deretter den andre—løsnet på setebeltene sine og listet seg vekk til et kott ved midten av skipet. De hadde begge merket seg dette stedet som et utmerket sted å gjemme seg.


Snart befant de seg begge gjemt bak noen esker og skrot, så langt bak i det skitne kottet at de var sikre på at ingen ville finne dem. Men, som enhver som har lekt gjemsel har erfart er det å gjemme seg i nærheten av en annen ikke spesielt lurt. Det er nemlig vanskelig å la være å snakke med den andre — spesielt når det er noen du ikke kjenner så godt. Det er jo heller ikke så mye annet å gjøre når man sitter klemt inne i en krok, hvor enn irritert man må være over at noen valgte å gjemme seg på samme sted som deg.


«Hei,» sa mannen, noe usikker på etiketten i slike situasjoner.


«Å, hallo. Jeg går ut ifra at du også gjemmer deg fra vaktene?»


«Ja. Er det egentlig normalt med så mange vakter på et romskip?»


«Aner ikke. Jeg har aldri vært på et romskip før, har du?»


«Nei. Jeg lurer på om de kommer til å finne oss.»


Kvinnen stirret bort på døren.


«Så,» fortsatte mannen, «hvorfor gjemmer du deg?»


«Det vil jeg helst ikke si.»


«Du trenger ikke vær redd for at jeg skal sladre. Som du ser har jeg ikke lyst til å snakke med autoritetene jeg heller.»


Kvinnen var stille et øyeblikk og mannen gikk tilbake til å lese innholdet på esken han satt ved. Men snart begynte kvinnen å snakke igjen, så plutselig at mannen skvatt.


«Jeg er en klone,» sa hun. «For å være mer nøyaktig, så jeg er en klone av Sigrid Nygård, sangeren.»


«Lenge siden jeg hørte det navnet.» svarte mannen.


«Lenge siden noen hørte det navnet. Sigrid var en stjerne for cirka tretti år siden, men så falt hun brått. Musikken hennes var utdatert, deretter begynte drikkingen, dopet, og hun falt til slutt dypt — så dypt at hun aldri kom seg opp igjen. Men penger, det hadde hun fortsatt, og av en eller annen grunn, bestemte hun seg for å lage meg. En perfekt kopi av henne, men yngre: Noen hun kunne trene opp fra barnsben av å bli den perfekte sanger, en versjon av henne selv som ville kunne oppfylle alle hennes egne drømmer. Jeg tilbrakte hver dag av min oppvekst med å bli skreket til fordi jeg ikke sang bra nok. Jeg måtte synge til jeg ble sår, og deretter drikke og drikke helt til halsen var bra nok til å synge enda mer. Vann med honning, vann med Aspirin — alt for å gjøre at jeg kunne synge et par timer til. Jeg hater å synge, hater hvert eneste ... beklager, jeg har visst sagt litt for mye.»


«Hmm,» svarte mannen tankefullt, «Har du et navn?»


«Sigrid Nygård, selvsagt. Hva ellers tror du hun ville kalt meg?»


Mannen smilte, men ble raskt alvorlig igjen.


«Så du flyktet?» spurte han.


«Eneste måten å slippe unna på. Hun eier meg jo lovlig sett. Loven sier at kloner ikke er selvstendige, men eies av …»


«Jeg vet alt om kloningsloven,» avbrøt mannen. «Jeg er klone selv.» Han så på kvinnen og de to smilte til hverandre slik to landsmenn smiler til hverandre når de møters tilfeldig i et fremmed land.


«Hvem er du klonen av?» spurte Sigrid.


«Aner ikke,» svarte mannen. «Men navnet mitt er Harald, så kanskje det var navnet hans også. Antakelig var han en eller annen arbeider som trengte penger og solgte DNA-et sitt. Jeg vet ble laget fordi jeg er fysisk sterk og utholdende. Jeg har alle de rette genene for hardt arbeid. Det er få som ønsker å gjøre slikt nå til dags, så bedrifter og myndigheter kloner arbeidere for å få nok arbeidskraft.»


«Jeg har hørt det.»


«Vel, det var det jeg ble oppdratt til. Vade rundt i sølete vann, ordne opp i kloakken. Saken er at jeg ikke engang mislikte det. Ja, det var skittent arbeid, men det var godt og nyttig. Men det var ingen respekt i det. Medlidenhet var den mest positive følelsen folk viste når vi kom. Ofte var det forakt. Det var det jeg gikk lei. Til slutt orket jeg ikke mer.»


«Så da ble det Altron?»


«Altron.» Harald mimet at han skålte med et glass. «Så lenge ingen finner oss.»


Dessverre skulle det ikke bli så enkelt. For på et romskip til Altron kunne ikke sikkerheten være for høy, og skjønt vaktene heller ikke kunne være for underbetalte (ifølge sjefen) hadde de åndsnærværelse nok til å undersøke om noen gjemte seg ombord. Det stod derfor, under store deler av samtalen hadde en gretten, en overarbeidet vakt utenfor og lyttet til den mistenkelige hviskingen som kom fra inne i kottet. Nå som han hadde fått en forståelse av hva slags folk som gjemte seg der ikke denne gangen, følte han seg trygg på at han kunne overmanne dem. Han dro ut laserpistolen (som var så gammel og temperamentsfull at den burde ha blitt kastet inn i et sort hull for flere år siden) og stormet inn med all den kraft han gadd mønstre.


«Det holder lenge, dere to. Reis dere opp og kom frem.»


Det tok et par sekunder, men Harald og Sigrid hadde ikke noe annet valg.


«Kloner, hva?» fortsatte vaken, «Jeg er så forbanna lei av kloner som løper overalt. Rot og fjas vi skikkelige folk må ordne opp i. Nå, kom her.»


«Vi har ikke gjort noe galt,» sa Sigrid. «Jeg har betalt for denne turen.»


«Dere skal tilbake dit dere hører til. Tilbake til de originale versjonene av dere.»


«Hvorfor skal de bestemme over oss?»


«Ha!» fnøs vakten, «Det der er som å spørre hvorfor hjernen skal bestemme over armen. Du er en del av den originale, dere er samme person, er dere ikke? Men noen må ta avgjørelsene. Alt dette er godkjent av dere, bare en annen versjon av dere. Men nok prat—opp! Og kom med meg! Jeg kommer ikke til å si det igjen.»


Harald og Sigrid fulgte etter med gnissende tenner. Tilbake til eierne ble det.


Eller ikke.


Det finnes ingen sikker informasjon om hva som skjedde etter de tre forlot kottet. Kanskje en av de mange lugubre reisende til Altron hadde med seg en bombe som på en eller annen måte ble aktivert. Kanskje piloten, som også var ansatt på minstelønn, gjorde noe galt. Kanskje mekanikerne hadde hatt rett, og at romskipet skulle ha blitt skrapt for flere år siden. Det eneste vi vet er at noe gikk galt idet de to blindpassasjerene var på vei mot kasjotten. Mest sannsynlig var det av romskipets motorer stoppet eller ble sabotert, noe som igjen førte til at romskipet kom ut av kurs og tumlet gjennom rommet. Til pilotens ære skal det sies at han lyktes i å styre det skranglende romskipet ned på en planet som ikke var umiddelbart dødelig for mennesker.


Landingen veltet alt og alle over ende, og i kaoset som fulgte klarte Harald og Sigrid å snike seg unna vakten, som uansett hadde annet å tenke på. De ramlet ut blant de andre passasjerene, som nå ropte og skrek og ville vite hva som hadde skjedd. Utenfor de bulkete veggene lå en verden med mørkegrønn himmel og underlige blå planter spredt utover et tørt og steinete landskap.


Personalet var inne i cockpiten, og av frykt for de rasende passasjerene ville ingen av dem gå ut og forklare hva som hadde skjedd. Kaoset og forvirringen ombord økte derfor minutt for minutt, og planeten der ute virket bare mer og mer skremmende.


«Jeg lurer på om det er vann der ute,» sa Sigrid.


«De plantene må leve av noe,» svarte Harald.


De satt begge og så ut av et sprukket vindu mens folk kravlet over hverandre og hamret febrilsk på cockpit-døren bak dem.


Til slutt kom piloten ut og forklarte situasjonen. Kort sagt kom de seg ikke av flekken, og de hadde ingen mulighet til å kommunisere med hverken Jorden eller noen annen planet eller romskip. Best av alt, de hadde kun mat for et par dager. De mest oppløftende ordene piloten hadde å komme med var at Altron var et slikt høl at det ikke var verdt å besøke uansett.


Han og resten av mannskapet flyktet deretter inn i cockpiten igjen, ivrige etter å unnslippe den enda mer rasende folkemengden de nå hadde å gjøre med. Men etter en snau time kom de forsiktig ut igjen, denne gangen med en ny ide. De hadde nemlig kommet på at om bord i skipet befant det seg et apparat som var i stand til å lagre DNA-et til alle skipets passasjerer. I det tilfellet alle om bord skulle omkomme i løpet av kort tid, kunne dette lagrede DNA-et bli brukt til å klone alle og enhver, slik at nye versjoner av dem selv kunne begynne livet på nytt. I en kultur hvor klonen og originalen regnes som en samme person ga dette uten tvil en viss mening, men for passasjerene på vei til Altron var den liten trøst og de brøt umiddelbart ut i et fullstendig og veldig effektivt mytteri.


Mens dette fant sted, stod Harald og Sigrid stille ved en av utgangsdørene.


«Tror du det er noe poeng i å bli her?» spurte Sigrid.


«Ikke med mindre vi ønsker å bli dratt tilbake dit vi kom fra, eller skape et par nye kloner som kan leve våre liv.»


«Men det ville ikke være våre liv, ville det?»


«Nei. Og selv om vi så skulle klare å tvinge dem til å leve våre liv, ja, da ville det ikke vært deres liv lengre,» funderte Harald.


Sigrid dyttet forsiktig på den skranglete døren og kikket ut.


«Igjen, tror du det er rent vann der ute?»


«Jeg håper det.»

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no