top of page

Verdens enderim

(Et polemisk dikt)

av Erling Røhmer

Klosterkirkegård i sne, av Caspar David Friedrich.


Av Sprogets strenge Bygning,

av Tankeformers Baand

stiger en frigjort Tanke,

og den er Digtets Aand.


Johan Sebastian Welhaven


Diktets Ånd, sa du? – den har for lengst blitt forvist,

Dens domkirke inntatt – flokk svelget og spist;

Der bor nå en stamme av viltre vandaler

Med Tidsånden som sin befaler.

Dens yndede kunst er å de-konstruere,

Vende hver sten, alltid re-valuere;

Mens de som vil verne sitt språks katedral

Er bannlyst til skyggenes dal.

Og der, uti villmarken, lever de støtt,

Mens diktet i byen blir stadig mer bløtt,

Taktfulle munker i minnenes kloster,

Trofast til Spiritus noster…

Stakkars Welhaven hadde vel trolig fått fnatt

Om hans spiritus våknet på Deichmann i natt

Og fant frem til reolen markert «Poesi»,

Mon tro hva Johan ville si…


Om Tidsåndens ånde, sofistenes spill,

Om løgnen: «I dag slipper alle syn til»,

Om tvungen vers libre og