(Et polemisk dikt)
av Erling Røhmer
Av Sprogets strenge Bygning,
av Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke,
og den er Digtets Aand.
Johan Sebastian Welhaven
Diktets Ånd, sa du? – den har for lengst blitt forvist,
Dens domkirke inntatt – flokk svelget og spist;
Der bor nå en stamme av viltre vandaler
Med Tidsånden som sin befaler.
Dens yndede kunst er å de-konstruere,
Vende hver sten, alltid re-valuere;
Mens de som vil verne sitt språks katedral
Er bannlyst til skyggenes dal.
Og der, uti villmarken, lever de støtt,
Mens diktet i byen blir stadig mer bløtt,
Taktfulle munker i minnenes kloster,
Trofast til Spiritus noster…
Stakkars Welhaven hadde vel trolig fått fnatt
Om hans spiritus våknet på Deichmann i natt
Og fant frem til reolen markert «Poesi»,
Mon tro hva Johan ville si…
Om Tidsåndens ånde, sofistenes spill,
Om løgnen: «I dag slipper alle syn til»,
Om tvungen vers libre og