av Oskar Bae.
Det vugger en gammel kone
ved en vev på havets bunn.
Hun tvinner i tråd med vannet
og truter sin rynkede munn.
Blåskjell og kreps og krabber
vrimler om veverstolen,
mens kona, med bløte fingre,
samler tråder fra solen.
Slik gjør hun de vakreste tepper –
du har kanskje sett dem selv:
De stiger til havoverflaten
og vasker i land sent på kveld.