Vi overlever alt!

av Arnulf Øverland.

Til krig, av Mykola Pymonenko.


Vi eide ikke sverd.

Vi trodde mer på freden,

fornuften, arbeidsgleden,

på selve livets verd!

Vi trodde ikke drap og brann

i lengden gavnet noe land.

Vi trodde på en seier

for rettsinn og forstand.


Vi hadde ikke skjold.

Vi kjente ingen fare;

vi hadde venner bare.

Da blev vi tatt med vold.

Det hendte plutselig en natt,

vi våknet, og vårt land var tatt.

Vi hadde bare venner,

nu stod vi helt forlatt.


Små, spredte flokker stred

mot panserdivisjoner,

mot luftens legioner,

til de blev valset ned.

Hver bonde og hver arbeidsgutt,

han vet at blir hans vilje brutt,

har livet ingen mening.

Da er det hele slutt!


Til frihet er vi vant!

En mann kan bære lenker;

det han i taushet tenker,

blir ikke mindre sant!

Det har vi heller aldri sett

at urett plutselig blir rett,

og politi forbyr oss

å bruke folkevett!


Vårt folk gir aldri tapt!

I nød blir hjertet prøvet,

og navnløs dåd blir øvet.

På ny blir samhold skapt.

I bygd og by, på øy og grend,

er hver mann nabo, frende, venn;

de gir hverandre hånden:

Vi sees snart igjen.


Om mange av oss falt,

og flere følger efter,

så har vi indre krefter;

Vi overlever alt!

Vi har en hellig seierstro,

den gir oss tålsomhet og ro:

Vi vet at ånd er evig,

og liv vil alltid gro!