Vinterminne

av Tormod Langvik-Hansen.

Vinterlandskap, av Lukas van Uden.


I skyggen av Norges største nut,

Mens livet hans ebber sakte ut,

Ligger en olding, helt forlatt,

En hutrende iskald vinternatt.


Hva kan lindre hans kroppslige jammer,

Der han ligger med feber og stammer?

Hva kan vinterens lidelse bøte? –

Kanskje drømmer om fortidens fløte...?


Og med sitt indre, tåkete øye

Skuer mannen en dag uten møye;

Blant venner og slekter, klokker og klang –

Et yrende landskap, med barnesang.


Alderdoms skodder blir brått jaget bort,

Himmelen blåner – blir lys, ikke sort,

Vinterens vinder slutter å hvine,

Og oldingens synes å tine...


Han ser barndommens lek, spekket av smil,

Gryende liv uten krykker og tvil.

Han ser Krister og Idun, med skredderens katt,

Leke på isen til langt utpå natt.


De springer til mørket rent jager dem hjem –

Før mørket og kulden brått viker for dem,

Når storbonden tenner et skinnende bål:

Og skjenker dem alle en luende skål.


Ved ildstedets flammer, svingte de rundt,

Hoppet og danset, sin lykke forunt.

Mens krokete gamlinger klukket og lo

Når Hallingen felte sin hatt med sin sko.


Da nattens gledesrus nådde sin topp

Spratt bygdas andektige halskrage opp; –

Holdt ingen brennende, klandrende tale,

Men pekte på nuet – guds gave.


Likesom bygda den deilige dag

Krøp sorgløst til drømmens lune behag,

Sovnet vår olding fredsommelig inn,

Med smilende lepper og lykkelig sinn.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2018-2021 Pendelen.no