top of page

Vinterstillhet

av Oskar Bae.

Vinterlandskap fra Finnmark, av Peder Balke.

Jeg skar meg under slakten tidligere i vinter. Skar en flik av ringfingeren der den buer seg over neglen. Skar i både menneske og dyr. Etter vintersolverv lukket såret seg fint. Jeg spiste godt av slaktegrisen og gjødslet cellene med dyrets fett. Og kroppen må ha husket hvordan den en gang så ut, for huden gjenreiste seg og ble buet og tykk som før; hudlagene lukket seg om hverandre.

Tåken og regnet er borte. Så kom andre skyer, store og hvite og fulle av snø. Men de har også forsvunnet. Alt blåste vekk en natt. Jeg var selv ute og så det skje. Månen var full bak høye skyer. De raste over hvelvet i heftige ritt, med nattesølvet bak seg.

Jeg henger etter kroppen min

som musselin,

blafrende i måneskinn.

Neste dag var hvelvet skyfritt. Så smeltet den hardpakkede snøen i solsteken, enda litt mer, og frøs til igjen i kveldingen.

På jordet stikker nå tusen halmstubber opp av den frosne massen. Det ligger en hinne av is over det duvende kulturlandskapet, som over et islagt hav i veldige bølger, høye som hus; som et stormfullt hav plutselig frosset fast i bevegelsen. Her er det stille. Jeg tar meg over disse jordene – halmstubbene knekker under skrittene mine og gjør det mulig å bevege seg over det ellers såpeglatte underlaget – mens en kald bris fra nord stryker de tørre kinnene mine.

Furuene i lien er som de alltid har vært, kanskje bare en finger tykkere nå enn for et år siden. Einerne er turkisgrønne og klare, gamle de også, med små, stikkende barnåler i et eneste virvar om flakete stammer. Her er underlaget bedre, og jeg kan enkelt flytte meg oppover skråningen, og solen varmer, og furustammene gyldner, og lien er lun.

Når jeg toppen, ser jeg utover grenden. Trærne hvisker. I en røys her oppe står et par flotte bjørker. En av dem er halvdød og forvrengt. Det går en dyp rift oppetter stammen, fra roten og opp til den første store grenen, rundt tre meter over bakken. Langs flerren, som slynger seg oppover, er barken hoven og lysebrun på hver side. Det er lynet som har revet i treet. I den brusende bjørkekronen fant himmelen jorden.

Jeg nærmer meg riften og stikker en finger inn i treet, inn i det lange, himmelgjorte såret. Gode skog. Skyggene flytter seg, solen treffer oss, og jeg kjenner vårens store komme.

Her, i det unge året, skal verden gjenskapes etter minnet av den forrige, skal det døde vevet fortæres av et vell av blinde munner og gjødsle jorden og gjenoppstå, for så å bli beseiret av døden, som aldri helt forlot livet. Her, i det unge året, skjøtes tidene sammen. Fortiden, som nå ikke er stort mer enn et blekt skall, skal igjen bli fylt av virkelighet, få fylde og bli skjønn og grusom.

Jeg segner om under bjørken. De nakne kvistene deler himmelen opp med sorte streker. All snøen har for lengst blåst av trærne, som står grønne og grå utover, på sett og vis forventningsfulle. De pløyer seg gjennom årstidene, lar seg bestige av liv og død, og legger tiden til seg, vokser og følger en større syklus, en dypere tid.

Jeg reiser meg og børster noen snøkrystaller av kroppen. Kjenner fingrene fryse. Kjenner det numne partiet over ringfingeren og magen rumle etter middag.