Viserguttens vise

av Lars Martin Bødal.

Visergutt drikker kaffe, av Christian Krohg.

(Melodi: Klonkerud)


 

Jeg er en visergutt. Jeg heter Peder,

og jeg går ærender for kjøpmann Stang

i smale smau og på de store streder,

og jeg er kjent i hver en trappegang.

Jeg farer over alle brosteinsgater

som var jeg byens egen virvelvind.

Jeg bukker pent for alle adressater

og rødmer alltid litt for frøken Lind.

Min salig fader ble så fort maroder,

det var visst noe som de kalte sott.

Så alt jeg tjener, gir jeg til min moder,

og hun har leid et lite rom med kott.

Det har vært snakk om at jeg må på hjemmet,

men jeg vil mye heller være bud,

for jeg har hørt at alle der er slemme,

og derfor håper jeg på hjelp fra Gud.


Jeg går på skolen når jeg ikke jobber,

men jeg er født av altfor simpel ætt,

så det er nesten alltid meg de mobber,

de sier fattigfolk har mindre vett.

Jeg fikk jo skylda for den knuste ruta,

så lærer Hauken gav meg ørefik.

Om kvelden gråt jeg ganske sårt i puta

og ønsket inderlig at jeg var rik.


Og her en dag var jeg så rent uheldig

å miste hvetemel og åtte egg.

Jeg skulle ønske jeg ble dømt lemfeldig,

men hørte brummingen fra Stang sitt skjegg: «Nå må du jammen være mer forsiktig!

Jeg trenger en som jeg kan stole på,

så hvis du ikke skjøtter jobben riktig,

kan du ta lua di og bare gå!»


Men lørdag ettermiddag når vi stenger

og alle varene er trygt levert,

da kan jeg nesten ikke vente lenger,

for tenk, da er jeg alltid invitert

til ukas høydepunkt: en kopp med kaffe

og så en bolle stor som en asjett,

for frøken Lind er snill som vet å skaffe

et deilig måltid slik at jeg blir mett.