Vitnesbyrd

av Andreas Møskeland.

Illustrasjon av Robert McGinnis.


Klokken skrek iltert: «Hør, det er vår!»

Jeg stod gradvis opp og tok meg en tår.

Min fagre kone var visst fortsatt ute, –

Kun en blond hårlokk lå på hennes pute.



Med floken i lommen falt jeg ned trappen,

Fylte glass to, og drakk det på rappen.

Jeg åpnet dernest en boks røde bønner,

Slik jeg alltid har gjort, for våre to sønner.

Jeg spiste min frokost, og nynnet en blues,

Så gikk jeg til stua, og fant frem et krus.

Jeg fylte opp kruset med djevelens vann

Og belaget meg på å bli lyst i bann.

Hun hadde forsvunnet en vårnatt før,

Da lå hun naken i kjøpmannens klør.

Jeg husker det godt – de delte en seng,

Jeg vekket dem opp, og så ga jeg dem deng.

Jeg prylte dem lenge, så skrek jeg til han:

«Neste gang blir du et offerlam!»

Kjøpmannen ble blek, han kvalte et skrik;

Jeg spyttet på gulvet, og ga han en fik.

Så med nevene røde, dro jeg kona hjem,

Hun var blodig og skrek, «Han er bare en venn!»

Ordene slo meg som renspikket løgn,

For hva slags kone forsvinner et døgn?

Vel, nå ante jeg hun lå med samme kar, –

Jeg fryktet hun svek sine sønners far.

Noe måtte gjøres – jeg måtte straks finne

Kvinnen som lovte å aldri forsvinne.

Jeg knøt mine sko, og fyrte en røyk;

Asken og gløden med vinden føyk.

Det var mørke skyer, begredelig vær,

Jeg ruslet til boden og grep et gevær.

Bevæpnet til tenna med sinne og bly

Red jeg på hesten til nærmeste by.

Der stoppet jeg ved et litt slitent bordell,

For å omsider betale min gjeld.

Halliken på meg forbauset så

Da jeg delte ut sølv til hver hore.

Jeg ga han noen kuler å tygge på

Og gjorde meg vrien å spore.

Så hev jeg meg på hesten –

Skjøt fem skudd i lufta;

Før noen rakk å blunke

Hadde jeg fordufta.

Drapet på pimpen gjorde meg tørst,

Så jeg red på min gamp bort til baren.

Ingen var der – det var en trøst,

For nå var jeg den eneste karen.

Bartenderen ga meg et ørlite vink

Jeg nikket bestemt og ba om en drink;

Han fylte et glass og serverte meg det,

Spriten var god, så jeg helte den ned.

Dagen var fortsatt ung,

Han spurte hvorfor jeg drakk,

Hvorpå jeg tømte min pung,

Og sa «Kona mi stakk.»

Han banket i bordet og åpnet en dør,

Og sa; «Her, neste drink skal du få!

For jeg hadde også en søt kone før,

Til jeg fant henne uten en tråd.»

Han gråt en bitter skvett – og ga

Meg det beste kruset,

Fylte det til topp – og sa:

“Denne er på huset!"

Tannløs var den munnen

Som min bartender talte fra,

Og noe ville den fortelle,

Nå, før jeg skulle dra.



«Du triste mann som drikker,

Sitt her og følg nå med,

Så skal jeg kort berette

Min historie, akk og ve.

Vi bodde sammen på en gård

Hvor jeg jobbet hardt og lenge,

For å mette alle hennes kår –

Gi henne alt hun måtte trenge.

Dagene var søte,

Ja, alt gikk som på skinner –

Det var honning, det var fløte –

Disse gode gamle minner.

Tiden der den løp – forsvant –

Lik en gaselle raskt på flukt,

Hun var min kjære diamant;

Til hun lå der i utukt…

Min verden stod i flammer,

Himmelen falt ned;

Det var skrik og det var jammer –

Så dro hun raskt avsted.

Så startet livet mitt på nytt,

Jeg jobbet hardt for føden;

Men mitt slitte, dunkle sinn

Tenkte kun på døden.

Sorgens tunge vekt

Gjorde meg snart til en poet,

men det ga ingen inntekt

(som alle poeter vet).

Omsider fant jeg ut

Hvordan jeg kanskje kunne leve:

Jeg kjøpte krus og klut

Og ble lønnet raskt for strevet.

For hit kommer det mange

Tause og bitre menn;

Noen med dame i fanget

Og noen med en venn.

Jeg så en kjøpmann her i går,

Av det riktig glade slaget:

Med hånden rundt et kvinnelår, –

Nei, han kunne ikke klage.

(Jeg fant frem min kones hår, og sa:)

«Ligner dette kvinnens lokker? –

Svar meg ærlig nå, for pokker! –

Var deres eiers blikk i stand

Til å sette stålhjerter i brann?»

(Bartenderen svarte:)

«Den hårlokken er hennes –

Ja, jeg kjenner den igjen.

Men kjøpmannen hun var med sa:

‘Server min elskovsvenn!'

Så jeg ga henne en pikes tår

Og trakk meg stilt tilbake

For å betrakte hennes vakre hår

Og rike parringsmake.

Etter enda flere drinker

Sa de to et raskt farvel;

Som to hekkeklare finker –

Det var da sent på kveld…»

(Jeg svarte bartenderen)

«Jeg takker for ærlige ord,

Nå hopper jeg på hesten,

For å legge begge fugl i jord

For å ødelegge festen.»

«Lykke til», min venn meg bød

Før jeg gikk ut og red min vei;

Solen var da blodig rød

og stirret hardt på meg.



Fremme ved kjøpmannens hjem,

Hev jeg innpå nok en tår:

Lukket mine øyne

Og ba en Fader Vår.

Så sparket jeg opp døra –

Gikk inn med ladd gevær:

Der var hun, foran kjøpmannen –

Hun satt på sine knær.

Jeg sa: «Her kommer dommen,

Er herren og fruen klar?

Vil noen si et siste ord?

Til himmelens søte far?»

Kjøpmannen han spyttet

På mine blanke sko,

Jeg blåste av han hodet

Så stod jeg der og lo.

Min usle kone skrek til meg:

«Mine fingre kan knapt telle

Alle horene du lå med

da du var på det bordellet!»

For alt jeg hadde gitt henne

Var dette virkelig takken?

Jeg klarte ikke dy meg

Så jeg skjøt henne i nakken.

Og nå sitter jeg med løpet

Rettet mot min egen munn;

Klar til å min Herre møte

Om en veldig liten stund.

Du har nå lest mitt vitnesbyrd,

Mer har jeg ikke å berette;

Nå må jeg dra, langt vekk herfra, –

Hvor? – Nei, det kan du gjette.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no