“When Nietzsche Wept" av Irvin D. Yalom


Wien, 1882. Der skulle jeg gjerne vært. I hver forelesningssal, i hvert konserthus, i hver café, bak hvert skrivebord, og på hvert legekontor finnes mennesker som vil huskes som essensielle deler av Europas kultur- og vitenskapshistorie. Josef Brauer, Sigmund Freuds mentor, har på sitt legekontor utviklet en form for «samtale-kur». Det virker som om det hjelper å prate med noen om problemene sine. Selv har han ingen mangel på problemer, han plages av knugende seksuelle fantasier, et stagnert ekteskap, midtlivskrise og en hjemby som preges av gryende anti-semittisme.


Attpåtil blir han kontaktet av en vakker, russisk kvinne. Hun introduserer seg som Lou Salome, og trygler han om hjelp på bakgrunn av det hun har hørt om «samtale-kuren». Akkurat hva hun ber om oppsummerer Brauer best selv, med denne litt merkelige så-du-mener-virkelig-at-jeg-skal-gjøre-DET?-replikken:

So, Fräulein, the drama becomes more complex. You want me to meet a certain Professor Nietzsche, whom you consider to be one of the greatest philosophers of our age, in order to persuade him that life — or, at least, his life — is worth living. And moreover, I must accomplish this without our philosopher knowing it?

Det er jo i det hele tatt en fantastisk idé for en roman. Psykoanalysen eksisterte enda ikke i 1882, og Nietzsche ville neppe latt seg skrutere av noen andre enn han selv. Det er på grunn av disse to usannsynlige premissene at boka blir interessant: Psykoanalysen blir sakte men sikkert til i samtale med Nietzsche (Brauer fungerer som medium mellom han og Freud, eller «Sig» som han kalles) og Yalom tar — etter min mening — veldig få slappe snarveier gjennom Nietzsches lukkethet.


Bortsett fra å være fremragende intellekter er Brauer og Nietzsche nokså ulike. Selv om Nietzsche er en stringent kvinnehater og Brauer lider av det stikk motsatte, blir kvinner en viktig fellesnevner. Boken bærer undertittelen «a novel of obsession». Den forføreriske og frigjorte Lou Salome og den vakre, nevrotiske Bertha Pappenheim får — inntil videre — skylda for Nietzsches og Brauers sjelebyller.


Samtlige av karakterene jeg har nevnt er personer som levde i virkeligheten. Den katastrofale ménage à trois mellom Lou Salome, Paul Ree og Nietzsche var reell. Nietzsche fridde til henne hele tre ganger. Du kjenner dem kanskje fra det berømte fotografiet? Et fotografi som — i alle fall ifølge Yalom — beskriver dynamikken i forholdet mellom dem godt. Videre finnes det historisk grunnlag for Brauers turbulente forhold med Bertha Pappenheim. Brauer og Nietzsche møttes ikke, men det er sikker at Freud på et tidspunkt leste Nietzsche. Personlig er jeg svak for denne typen historiske dramaer og denne føyer seg inn blant mine favoritter. When Nietzsche Wept er ikke den eneste boken av dette slaget psykiatriprofessoren Irvin D. Yalom har skrevet, både The Spinoza Problem og The Schopenhauer Cure tar for seg store tenkere og psykoanalyse.


PS.

Jeg ble oppmerksom på at denne boken ble kåret til årets bok i Wiens «Eine stadt. Ein buch»-prosjekt i 2009. Hundretusen eksemplarer ble distribuert gratis til byens befolkning. Hadde ikke det vært en idé, Oslo? Vi har jo den siste tiden sett mange gode kandidater.

Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

©2019 Pendelen.no