Yin og yang

av Sigurd Blickvend.

Detalj fra romersk freske. (Wikipedia Commons)

A***** stønner mottakende stønn og man hører på stønnene at det er med glede og med ønske, inderlig ønske, at hun mottar meg inne i seg.


Jeg tar henne nøyaktig slik man skal: ganske hardt, men ikke for brutalt. Ømt på et vis, men kontrollerende, og til en viss grad styrende (det er jeg som er mannen, tross alt). Jeg beveger meg rytmisk men ikke statisk, intenst samtidig som jeg holder litt igjen – kort sagt, med seksuell fingerspitzgefühl. Og hun blir stadig mer ekstatisk. Stønnene øker i styrke, hun har munnen åpen og øynene halvlukket, med det sensuelle uttrykket til en kvinne som slapper fullstendig av og nyter følelsen i det hun blir penetrert. Snart når vi toppen: Hun kommer, jeg kommer, og det er over. Jeg tørker tissen for det lille av sæden som ble igjen der (resten på flisene på badegulvet, under dusjhodet), kaster papiret i do og drar underbuksa over den fortsatt stive penisen. Buksene henger på en krok på døra. Jeg hadde tatt dem av midt i opphisselsen, etter at jeg allerede var i gang, men det hender også at jeg gjør hele greia uten å ta av meg buksene, har dem bare liggende rundt anklene. Jeg vasker hendene med såpe og betrakter ansiktet mitt i speilet. Jeg er andpusten på den særegne måten man blir av å onanere. Hjertet banker fort, men pusten går sakte. Jeg ser på ansiktet mitt, og i et øyeblikks øyeblikk lyner en visshet gjennom hodet mitt: Om at det ikke var en tilfeldig karakter jeg nettopp spilte i min seksuelle fantasi, men en helt bestemt seksuell persona, nemlig den selvsikre, men myke – den romantiske, men tøffe; den drevne og dyktige, men samtidig ydmyke, den maskuline som er snill-sexy, sexy i kraft av å være sympatisk og varm. En moderne mann, en god og omtenksom mann, rett og slett: den dydig-dyriske.


Et øyeblikk blir jeg stående foran speilet og granske utseendet mitt. En utløsning kan, for en kort stund, gi meg en ellers ukjent ro, da kan jeg stå i tjue-tretti sekunder og bare stirre på meg selv. Først tenker jeg ikke på noe spesielt. Så, når pusten har roet seg, begynner tankene sakte å vende tilbake til hverdagen. Hva jeg skal etterpå, hva jeg må rekke, hvor jeg skal være. Jeg tenkte på yogatimen jeg hadde vært på samme morgen. Instruktøren hadde snakket om yin og yang. Det var første gang jeg hadde hørt noen snakke om dette konseptet på en måte som vekket min interesse. Hun hadde sagt at yin, det er den energien som vi har når vi er i øyeblikket, i nuet. Yang derimot, er all planlegging, all tenking på fremtiden, alt det vi gjør som i grunn handler om senere – alle små deler av større prosjekter som fyller livene våre. Når folk blir utbrent, hadde instruktøren sagt, er det fordi de har gått rundt for lenge med bare yang-energi, så lenge at yin’en tvinger seg frem og slår folk helt ut, som om den sier: Nå må du bare holde senga i to uker, for å slippe til yin-energien, og det må du rett og slett gjøre iblant, hvis ikke så dør du.


Så tenker jeg på mat: hvor jeg skal spise det neste måltidet, når det kom til å bli, hva jeg hadde i kjøleskapet. Så tenker jeg på klær: at jeg snart må hente opp vinterklærne, sette ned sommerklærne i stedet. Så tenker jeg på pappa; Han vil at vi skal bytte dekk på bilen snart, det gjør vi alltid sammen, høst og vår. Det er høst nå. Så tenker jeg på sko – pokker, det er sant, jeg har ikke gode sko til vinteren. Det må jeg skaffe meg. Så tenker jeg på A*****, og på at det vil bli fint å se henne igjen. Og dette får meg til å tenke på klokka, og til å innse at jeg måtte kjappe meg.


Jeg møter A***** ute på gaten. Vi gir hverandre en god klem. Jeg tar av meg hanskene og legger armene rundt henne, slik man gjør; en ordentlig god venneklem. Hendene mine møtes et sted på ryggen hennes. I det lille sekundet jeg lukker øynene mine, midt i klemmen, fyker et bilde gjennom hodet mitt: meg selv, på badet, for cirka 20 minutter siden, og den samme hånda og armen. Nå gir den henne en klem. Men jeg hadde vasket den hånda med såpe, så det er greit å holde rundt henne med den nå. Jeg hadde faktisk ikke tenkt på det før nå, at jeg nettopp fantaserte om henne.


Men hånden min var ren – og tankene mine også.


Det er tidlig høst, og bladene på bakken er ennå ferske. På hver kafé sitter det gjester ute i frisk luft, ikledd hansker og luer og med skjerf trukket opp til hakene. A***** og jeg finner oss et passende bord, og når forberedelsene er gjort – kaffekjøpingen, låningen av stol – kjennes det godt å sette seg. Jeg merker at jeg er glad for dette lille møtet.


A***** er et pent menneske. Men hun er først og fremst pen i tanke og sjel, og jeg føler meg speilet av henne på en måte som alltid får meg til å føle meg bra. A***** liker jenter best og det gjør jeg også, så vi snakker om jenter. Og mens vi snakker slapper jeg virkelig av – du vet, er i øyeblikket, uten at tankene tar avstikkere til kalenderen eller planer eller andre ting som ikke angår samtalepartneren – og jeg føler meg takknemlig for å ha noen som henne som min venninne.


Vi diskuterer jenter og legning, og jeg spør henne om hun alltid bare har likt jenter – eller om det hender at hun blir tiltrukket av gutter òg? Hun svarer at hun godt kan like gutter, og at dette hender en gang iblant. Men som regel liker hun jenter. – Hva med seksuelt? Kan hun tenne på en gutt? Ja da, klart det. Men oftere på jenter.


Vi fortsetter å snakke om seksuell tiltrekning og hva i all verden det kan være som avgjør om man føler seg tiltrukket til noen eller ikke, det må ha noe med kjemi å gjøre, mener jeg, noe inne i sanseapparatet vårt som vi ikke helt kontrollerer eller i det minste ikke enser, men som er like aktivt som våre bevisste tanker om at vi liker eller misliker det ene eller det andre. Nei, sier A*****, det er ikke så mystisk som det, vi liker rett og slett folk fordi vi liker dem, fordi de er kule, og driver med kule ting! Hun tror ikke på myter om hva som «egentlig» bestemmer om noen er tiltrekkende – ting som lukt, eller et annet primitivt instinkt begravd dypt nede i underbevisstheten vår.


«Hallo», sier hun, «hvis du synes noen er kule så liker du dem, ikke sant? – og hvis du synes de er veldig kule, da liker du dem veldig godt, og da kan det hende at du blir seksuelt tiltrukket av han eller henne. Du bare liker dem, ikke sant? Det er ikke så vanskelig å bare tenke seg litt om og se på en person og skjønne at man liker han eller hun eller ikke gjør det, og hvorfor man gjør det eller ikke gjør det. Og det er jo heller ikke sånn at bare fordi man synes noen er seksuelt attraktive så må man iverksette en plan for å få dem til sengs.»


«Nei», svarer jeg. Sånn er det ikke.


«Hvordan går det med deg og kjæresten din, forresten?» fortsetter hun.


«Du, det går bare bra», sier jeg.


Praten går og vi drikker kaffe – drikker kaffe og prater og er moderne og liberale og åpensinnede, som de ekte årtusenbarna vi tross alt er.


Så dukker tanken opp igjen. Jeg slipper den lenger inn denne gangen. Jøssenavn, bare 20 minutter før jeg møtte dette mennesket for en vennekaffe og en god samtale, sto jeg på badet og onanerte mens jeg forestilte meg henne – henne og meg selv, i en slags forherliget versjon av samleiet, en slags idealutgave av det. Et edelt samleie! Og hvorfor edelt? Jo, fordi det er det som tenner meg. Jeg blir ikke tent av den typen brutal sex man ser i pornofilmer, og for så vidt i vanlige filmer; neida, jeg blir tent av noe annet, noe som samsvarer med at jeg er en snill og moderne mann – en feminist (riktignok med sterk libido). Nei, vet du hva – ta bort forbeholds-parentesene: Jeg er en feminist med sterk libido, en mannlig feminist med sterk libido, og jeg har lagt merke til at det som tenner meg er en egalitær maktfordeling i senga, bortsett fra at jeg samtidig også liker at mannen har litt mer styring enn kvinnen, i alle fall deler av tiden. Det må jo ikke være sånn hele samleiet igjennom, men… Men likevel, – ja, la oss være ærlige. Når jeg runker kan du vedde på at i det øyeblikket jeg kommer, så er det jeg – mannen – som gir, og dermed kvinnen som tar – mottar; Mottar med inderlig ønske fordi hun i sin tur blir tent av å bli tatt av en mann som er øm og myk og tør å vise følelser og har progressive holdninger i forhold til kjønnsroller og likestilling. Det er en slik mann hun tenner på! Og en slik mann er jeg. En mann som har lest Foucault, for faen, ta meg, ta meg, ta meg hardt siden du har lest Foucault og det gjør at jeg stoler på at du kan ta meg hardt i senga uten at det betyr at du kommer til å ønske en dominerende posisjon og overkjøre meg i samlivet!


Jesus, tenker jeg, for et sinn jeg har. Litt usunt, kanskje. Sexfiksert?


Mon tro jeg kunne melde alt det her til henne? Nei, det kunne jeg aldri gjort. Og det trenger jeg ikke gjøre heller. For hun er to, ikke bare én: hun er en venninne jeg har for vennskapets skyld, kun derfor, hun liker jo uansett jenter og det har jeg visst siden før vi ble ordentlig kjent og utviklet dette vennskapet, dette genuine vennskapet; og i tillegg er hun denne andre, den seksuelle størrelsen, objektet for min fantasi og det individet som jeg forestiller meg at får orgasme av stimuleringen jeg gir henne når jeg tar henne bakfra på et bad – det samme badet der jeg i virkeligheten står alene og runker. Ja, hun er to, og de to er adskilt. Og jeg spør meg selv: har jeg noensinne prøvd meg på henne?


Og jeg svarer at nei, det har jeg ikke. Visselig ikke. Dette gammeldagse uttrykket popper av en eller annen grunn frem i tankene mine: Jeg har visselig ikke prøvd å ligge med henne i det virkelige liv. Jeg har henne jo bare som en venn, og det er det, det faktum at hun tenner meg seksuelt er helt adskilt fra og har ingenting med vennskapet mitt til henne å gjøre. Jeg vil ha henne som venninne fordi jeg får noe ut av det på vennskapsplanet, det personlige planet, speile-meg-selv-i-andre-mennesker-planet, korrigerings-planet. Og hun liker dessuten jenter best, har bare hatt jentekjærester, og jeg har min egen jentekjæreste. Herregud, jeg har hatt kjæreste så lenge hun og jeg har kjent hverandre. Tankene mine, de burde ha vært hos dama mi, ikke hos henne jeg sitter med her. – Å nei, jeg frikjenner meg selv for denne anklagen: jeg er uskyldig i å ha blandet den seksuelle idéen jeg har om A***** med selve A*****. Jeg har vært ren i min fremferd! Har ikke latt det faktum at jeg fantaserer om henne, og det regelmessig, ha noen innvirkning på hvordan jeg oppfører meg mot henne. Jeg har oppført meg i tråd med mine egne, dype overbevisninger om at man skal respektere andres seksuelle og emosjonelle autonomi, særlig den seksuelle, og særlig overfor kvinner hvis man er mann og man lever på 2000-tallet, kort sagt; jeg har etterlevd mine prinsipper, som er uten skyld – så jeg er uten skyld.


Men samtidig vet jeg at jeg lyver. Samtidig vet jeg at jeg egentlig – egentlig – bare bryr meg om én ting. Og jeg vet at det ett eller annet sted inne i meg bor noe dyrisk som helst skulle sett at jeg og hun var i enerom nå, og at jeg kunne kle henne naken, og legge meg over henne, og mest av alt: at hun skulle like det, skulle ville det, skulle la meg forstå at hun ville det gjennom blikk og ord og sensuelle inn- og utpust. En annen verden, en annen virkelighet: En hvor hun og jeg har sex. Og jeg merker at tankene på det – disse fantasiene som løper løpsk inne i hodet mitt samtidig som hun sitter foran meg og snakker om helt andre ting, ting som betyr noe for henne, og som jeg også lytter til, og svarer på – jeg merker at tanken på henne og meg i senga har gitt meg en svak ereksjon. Og det er da jeg stanser hele toget. Og jeg blir plutselig sittende med et ubestemmelig ubehag, en skamfull følelse i magen, og jeg tenker på alt det jeg nettopp har sittet og sett for meg, og det plager meg, jeg tenker: «jeg må være litt forstyrret; Herregud, dette er jo ikke normalt». Og med ett virker alt fjernt, som om det var en annen som hadde tenkt det, og ereksjonen er borte.


Og jeg tar en slurk av kaffen og stiller A***** et relevant og litt utfordrende spørsmål, et spørsmål som ikke levner noen tvil om at jeg oppriktig interessert – nei, mer: om at jeg virkelig bryr meg. Jeg bryr meg om henne fordi hun er et ekte menneske og fordi jeg er en person som forstår at det finnes andre ekte mennesker enn meg selv. Og hun svarer og jeg lytter og det føles på et vis som om ingenting har skjedd, samtidig som det ikke føles slik i det hele tatt, for noe har skjedd, og noe skjer hele tiden, og det er jeg selv som er to, og ikke én. Og jeg forsøker å fortelle meg selv at disse to ikke kjenner hverandre i det hele tatt, men samtidig vet jeg – vet så inderlig godt – at de gjør det. Selvfølgelig gjør de det, de er brødre.



Støtt Pendelen:

VIPPS # 507 114

Alt innhold er opphavsrettlig beskyttet

© 2020 Pendelen.no